De har arbeidet med prosjektene sine i over to år. 12. oktober kunne de endelig presentere prosjektene sine samlet i én bok: Matthis Kleeb, Simen Ulvestad, Giulia Mangione, Lars Martin Hunstad, Jo Straube, Hilde Honerud og Erle Kyllingmark har vært NJP-fotografene fra 2021 til 2023.

En kjærlighetshistorie
– Det å vise bildene for et større publikum var ingen selvfølge, sa fotograf Jo Straube da han presenterte sitt NJP-prosjekt, «We don´t say dad anymore».
I salen sitter en slektning av Straube. Hun er mamma i en familie på fire, men før var hun pappa i samme familie.
– Jeg fikk vite at hun planla å endre kjønn allerede i 2016, sier Straube. Den nye mammaen og kona har latt fotografen følge familien hennes i tykt og tynt i åtte år: bursdager og ferier, fest og hverdager, og pandemi.
– Dette er en kjærlighetshistorie. De gikk med på å bli dokumentert for å vise andre at også transfamilier kan fungere godt, sa Straube.
Familien bruker ikke sine navn, selv om de har latt kamera gå tett på. Der de bor nå, er det ikke alle som vet at en av to mammaer har vært pappa før.
– Selv om aksepten for transpersoner er stadig økende, er det stadig mye hets, forklarte Straube.

Langtidsprosjekter – grounded in truth
Norwegian Journal of Photography (NJP) er en publikasjon som utgis én gang hvert andre år. Her får uavhengige fotografer som arbeider i skjæringspunktet mellom tradisjonelt pressefotografi og kunstfotografi muligheten til å vise frem spesielt dyptpløyende og tidkrevende prosjekter til et publikum både i Norge og i utlandet. Fritt Ord etablerte og står bak NJP, som utkom første gang i 2011. NJP er en forlengelse av Fritt Ords satsing på dokumentarfotografi, som startet i 2006.
– I årets bok er det en spennvidde fra klassisk reportasjefotografi til fotokunst, men prosjektene har til felles at de er «grounded in truth», bygget på sannhet, sa NJP-redaktør Laara Matsen på Vega Scene.

Moria-flyktninger manipulert
Hilde Honeruds prosjekt «Reality slipped into a symbol» startet i flyktningleiren Moria og ble til i samarbeid initiativet Yoga and Sport with refugees.
– Noen av bildene er iscenesatt, og noen er dokumentariske. Noen av bildene er bevisst manipulert, fordi jeg spiller på det vanskelige skillet mellom hva som er manipulert og ekte. Jeg opplever at vi fortsatt stoler nesten ubetinget på fotografi, kanskje fordi det er så instinktivt, sa Honerud.
– I fremtiden tror jeg vi mer og mer må stole på personen som har tatt bildene, på at de har vært der bildene er tatt og at de så det det de så.

Roadtrip til Dommedag
Giulia Mangiones prosjekt «Crack of doom» (opprinnelig «The Fall») er en utforskning av historier om dommedag, forklarte hun, og prosjektet er fortsatt under utvikling. Mangione har foretatt en fotografisk roadtrip gjennom USA «ned veien til apokalypsen», på jakt etter såkalte dommedagspreppere – folk som forbereder seg på at verden går under. I tillegg reiste hun til den den greske øya Patmos, der dommedagsvisjonene i Johannes’ åpenbaring skal ha blitt skrevet.
Hun har både møtt folk som på grunn av sin overbevisning må ha minst ett år med lager av mat og drikke og folk som med religiøs overbevisning har bygget underjordiske bunkere over en hel dal i Montana, nær Yellowstone nasjonalpark i USA.
– Jeg har prøvd å møte dem alle med et åpent sinn, sier hun.

Turist i egen landsdel
Lars Martin Hunstads «In the land of the midnight sun», opprinnelig «Paradis», er en nordnorsk utforskning av Nord-Norge. Hunstad er selv født og vokst opp i Nord-Norge og jobbet mange år jobbet som fotograf i lokalaviser der.
– Nord-Norge er ofte blitt romantisert. Jeg har aldri helt skjønt helt hvorfor, sier han, men har utforsket det selv, med et utenfor-innenfor-blikk.
– Regionen er full av kontraster: en sol som aldri går ned og et mørke som aldri slutter, og folk som bare vil vekk derfra og folk som flytter dit for å bo nettopp der, sier han.
Hunstad har fulgt turister, tilflyttere og lokalbefolkning for å observere hvordan ulike mennesker opplever Nord-Norge.

Toppen av klesfjellet
I «Trend to Trash» har Matthis Kleeb utforsket fast fashion fra klesskap til søppelberg.
– Norge er i verdenstoppen på kleskonsum. Vi eier i snitt 359 klesplagg og kaster 23,5 kilo klær per person. Men vi er også i verdenstoppen på gjenbruk. Derfor burde vi, og særlig klesindustrien, klare å finne løsninger, sa Kleeb.
Han har fulgte klærne til deres endestasjon i afrikanske søppelberg i Kenya. Her følger han dem som lever av søppelbergene, og en elv så forsøplet av tekstilavfall at myndighetene har ansatt egne tekstilplukkere som skal rense elven for klær.
– Det er et ganske håpløst prosjekt, dessverre, det er så mye tekstiler.
På denne måten vil han minne Vesten om et forbruk som ofte føles «ute av syne, ute av sinn» når søppelproblemet outsources til den fattige verden.

Dypøkologiske fotografier
Erle Kyllingmark har med prosjektet «Flower Tree Person» (tidligere «Mangfold, mangfold, mangfold») tatt sine bilder med utgangpunkt i dypøkologien og ideen til den norske filosofen Arne Næss.
– Jeg tok utgangspunkt i dypøkologiens to hovedprinsipper: alt liv har verdi, og mangfold av livsformer realiserer verdiene, sa hun.
Ved å slå sammen bilder av planter og bilder av mennesker får hun frem en helhet, en «anerkjennelse av alt er i forbindelse med hverandre», som hun sier.
– Hver fotografering er en separat handling, men i motivet er de sammen.

En bestefar han ikke kjente
Simen Ulvestads fotoprosjekt «Twenty minutes away» (tidligere «Room one») handler om minner og identitet, og er personlig og intimt. Det tar utgangspunkt i jakten på en bestefar Ulvestad ikke lenger husker, men som viser seg å bo bare 20 minutter unna.
Moren brøt kontakt med bestefaren Leif. Leif var alkoholiker. Alt Ulvestad minnes av morfaren, er en hånd som holder en sigarett. I voksen alder forsøker fotografen endelig å «sette sammen forskjellige visuelle brikker» om bestefaren. Først oppsøker han steder der bestefaren pleide å være: samme buss, den lokale bingoen og det lokale fiskevannet. Til slutt møter Ulvestad sin morfar, som nå bor på et sykehjem, også bare 20 minutter unna.
–Jeg har aldri vært så redd i mitt liv, sier Ulvestad.
Det ble et to timers møte.
– Han bare pratet i vei, om livet som sjømann, om steder han hadde reist og damer han hadde møtt, sier han.
Kort etter døde bestefaren, og det blir ingen flere portrett enn ett snapshot. Men bestefaren etterlater seg en samling fotografier, og Ulvestad fullfører sin utforskning gjennom disse – og lærer mye om seg selv – gjennom den retusjerte bestefaren.

Videre på utstillinger
NJP-prosjektene i utgave #5 og #6 vil bli vist i en større utstilling i 2024 på Preus museum i Horten, det nasjonale museet for fotografi. Museet skriver i sin omtale at «NJP har klart å skape et levende miljø for dokumentarfotografi i Norge». Flere av fotografene er i gang med ulike separatutstillinger av sine prosjekt.