Hadde livet tatt en annen retning, kunne jeg ha vært giftet bort som barn – kanskje tvangsgiftet til en person familien hadde valgt. Jeg kunne ha levd et liv der mine valg ikke var mine egne, der min stemme ikke ble hørt, der frihet var en luksus forbeholdt andre. For jeg kommer fra Iran, fra hovedstaden Teheran, hvor kvinners frihet er sterkt begrenset, hvor ytringsfrihet nærmest er ikke-eksisterende, og hvor likestilling fortsatt er en fjern drøm.

Min reise hit har vært lang og komplisert.

Jeg er et barn av et arrangert ekteskap, et forhold som i realiteten ofte minnet mer om et tvangsekteskap. Min mor, som selv var bare et barn da hun ble giftet bort, bærer med seg en historie mange ikke kjenner til.

Folk blir ofte overrasket over at jeg har en så ung mor, men de vet ikke hva hun har måttet gjennomgå.

Å motta denne prisen og se stoltheten i hennes øyne er den vakreste bekreftelsen på alt vi har ofret og overvunnet. Det føles som en lindrende salve på sårene etter å ha mistet den storfamilien vi en gang kjente og elsket, en familie som nå virker så langt borte. Savnet er stadig til stede, men vi er dypt takknemlige for den friheten vi har her – en frihet som har gitt oss muligheten til å forme våre egne liv.

Det gjør noe med deg når din egen eksistens er et resultat av en ukultur som i dag vokser seg sterkere i Østen enn noen gang før. Min mors kamp, hennes ofre og livserfaringer har satt dype spor i meg. Hun har inspirert meg og gitt meg en drivkraft til å kjempe for dem som ikke har en stemme.

Mange tenker at dette er en realitet for jenter i Iran, men ikke her i Norge. De må tenke seg om én gang til. Mine erfaringer både fra jobben min i LIM og som tidligere politiker er at unge jenter og kvinner i Norge fortsatt utsettes for den samme skjebnen som min mor. Dette skjer her, i et land med noen av verdens sterkeste lover mot tvangsekteskap og et av verdens mest likestilte samfunn.

Men hva hjelper det når æresrelatert vold og negativ sosial kontroll fortsetter å øke i Norge? Rapporter fra både IMDi og Bufdirs kompetanseteam slår alarm – de kartlegger et samfunn hvor æreskultur, sosial kontroll og tvangsekteskap fremdeles tvinger mennesker til taushet. Hva hjelper det, når jenter som burde kjenne frihet, i stedet lærer å leve med frykt?

Vi kan ikke lukke øynene. Vi må tørre å se, og vi må handle. Denne prisen gir meg ekstra motivasjon for å stå på og hjelpe andre som lever i en slik frykt – både hjelpe dem personlig og med politiske løsninger.

Vi må snakke om klassereise i dagens perspektiv

For mange her i landet går klassereisen via utdanning og Lånekassen. For min mor og meg var reisen en helt annen. Vi kom hit på det som føltes som en «pakkereise» – fra en verden vi kjente, til et samfunn vi knapt visste noe om. Fra én kultur til en helt ny kultur. Fra varmt klima til kaldt klima. Fra det eneste hjemmet vi hadde, til et sted der vi måtte lære alt på nytt. Språket, normene, forventningene vi hadde og forventningene som ble pålagt oss, har lagt opp til at vi lyktes.

Det var ikke det norske samfunnet alene som oppdro oss eller formet oss til å lykkes her. Det tok meg mange år å forstå hva som faktisk gjorde at vi klarte oss så bra. Noen vil kanskje si at det var flaks, men de tar grundig feil. Flaks kan spille en rolle i enkeltøyeblikk, men den kan ikke alene forklare hvordan noen navigerer seg gjennom et hav av utfordringer og kommer ut sterkere på den andre siden.

Min reise har vært alt annet enn enkel. Den har vært preget av hindringer, utfordringer og øyeblikk der alt kunne gått galt. I mange år slet jeg med konsentrasjonsproblemer, og det var en kamp å lese og skrive. Jeg kan fortsatt huske frustrasjonen over å ikke forstå tekstene foran meg, følelsen av å være bakpå i klasserommet, og den stille skammen over å ikke mestre det som virket så lett for andre. Jeg tror mange av mine tidligere lærere ville vært overrasket over at jeg i dag ikke bare skriver, men også er spaltist i Nettavisen.

Men det var ikke fordi jeg ikke hadde potensial. Det var fordi de usynlige barrierene jeg bar på, var tyngre enn noen kunne se. Traumene jeg hadde med meg, satte opp en mur mellom meg og læringen, og det tok tid å bryte den ned. Jeg måtte ofte bearbeide langt mer enn mange andre barn på min alder, og det var en ensom prosess.

Min barndom var annerledes enn de flestes, men samtidig svært lik det mange nye landsmenn gjennomgår. Det var en oppvekst preget av kaos, men midt i kaoset vokste det også frem en styrke. For selv om mye lå til rette for at jeg kunne falle utenfor, skjedde det motsatte. Den oppveksten som kunne ha brutt meg ned, ble i stedet det som bygget meg opp. Den ga meg perspektiver på livet som jeg aldri ville vært foruten.

Men viktigst av alt, den lærte meg at det alltid finnes en vei videre, så lenge man aldri gir opp. Den lærte meg kraften i å bruke stemmen sin – ikke bare for seg selv, men for alle dem som ikke kan. Den lærte meg verdien av frihet, av likestilling, og av et samfunn som ikke gir opp dem som sliter.

Talen som endret alt

Jeg husker fortsatt en tale Jens Stoltenberg holdt på AUF-møtet i 2012, en tale som forandret måten jeg så på Norge. Han sa at Norge ikke bare er et av verdens beste land – det er også det eneste landet i verden hvor den amerikanske drømmen faktisk kan bli en realitet. Han sa til oss unge at her er alt tilrettelagt for at hvem som helst kan lykkes, uansett bakgrunn, uansett utgangspunkt.

Den setningen har fulgt meg siden. For jeg er et levende bevis på akkurat det. Norge er et land hvor en jente som meg, som kom hit tidlig på 2000-tallet, kunne få muligheten til å bli politiker, jobbe på Stortinget, og ikke minst stå her i dag og motta denne ærefulle prisen fra Fritt Ord.

Rollemodeller som har formet meg

Gjennom livet har jeg sett opp til mange sterke kvinner, men få har betydd mer for meg enn Shabana Rehman. Hun var en uredd, kompromissløs stemme i norsk offentlighet, en kvinne som trosset forventninger og barrierer. Hun så ut som meg, men gjorde det vi ble fortalt at vi ikke skulle gjøre. Jeg husker hvor sterkt det traff meg – wow, tenkte jeg, det går faktisk an!

Lite visste jeg den gangen at jeg noen år senere skulle bli kjent med henne, lære av henne og gå i hennes fotspor. Dessverre mistet vi henne altfor tidlig på grunn av sykdom. Hennes bortgang er et stort tap. Ikke bare for de som kjente henne, men for hele Norge. Hun var en av de viktigste stemmene i kampen for ytringsfrihet og mot æreskriminalitet, og tomrommet hun etterlater seg er umulig å fylle.

Men arven hennes lever videre. Og jeg håper at jeg, på min måte, kan være med på å videreføre den. At jeg kan være en stemme for dem som trenger det. At jeg kan bane vei for andre, slik hun banet vei for meg.

For vi trenger flere som Shabana. Flere som tør å stå opp, som tør å si ifra, som tør å være den stemmen som mange ikke har.

En prinsipiell forsvarer av ytringsfriheten

Et annet forbilde for meg er Hadia Tajik (som sitter her i dag). Å stå opp for ytringsfriheten, selv når den utfordrer våre dypeste overbevisninger, er både inspirerende og nødvendig. Hun har demonstrert at vår lojalitet til norske demokratiske verdier og Grunnloven må stå over personlige trosretninger, kulturelle normer og press fra miljøet rundt oss.

Hennes kompromissløse forsvar av ytringsfriheten er blant de mest markante og betydningsfulle standpunktene Arbeiderpartiet har fremmet i moderne tid. I en tid hvor disse rettighetene stadig utfordres, trenger vi prinsipielle politikere som henne.

I likhet med Shabana Rehman ble jeg først kjent med Hadia Tajik gjennom media og skolebøker. Aldri hadde jeg forestilt meg at våre veier en dag skulle krysses, og at jeg skulle få muligheten til å bli kjent med en så klok og prinsippfast politiker.

Diskriminering må møtes med håp

Altfor ofte hører jeg noen si at «brune» jenter og gutter som oss ikke kan lykkes i Norge. At samfunnet er imot oss, at vi aldri vil få de samme mulighetene. Det er sant at statistikken viser utfordringer – for eksempel at personer med utenlandske navn har lavere sjanse for å bli kalt inn til jobbintervju, selv med like kvalifikasjoner. Det er en urett vi må erkjenne og bekjempe.

Men samtidig må vi løfte frem de som lykkes, for de viser oss at forandring er mulig. Stortingspresident Masud Gharahkhani og idrettspresident Zaineb Al-Samarai er levende eksempler på at talent, innsats og vilje kan ta deg dit du vil. Uansett navn, bakgrunn eller utgangspunkt i livet.

Som Jens Stoltenberg sa til oss AUF-ere: «I Norge er den amerikanske drømmen mulig.» Vi er heldige som bor i et land der hardt arbeid kan gi resultater, der unge med ulike bakgrunner kan strekke seg mot toppverv i politikk, idrett og samfunnsliv.

La oss aldri la utfordringene bli større enn håpet vårt. La oss bruke dem som inspirasjon – for oss selv, for kommende generasjoner, og for et samfunn som stadig utvikler seg til det bedre.

LIM har alltid vært en plattform for modige stemmer.

En av våre grunnleggere i LIM, Walid al-Kubaisi, mottok Fritt Ords Honnør i 2016 for sitt uredde engasjement i samfunnsdebatten. Selv om jeg aldri fikk muligheten til å møte ham personlig, har hans lidenskap og visjon satt spor i meg. Jeg henter ofte inspirasjon fra hans verk – som dette: «Integrering handler ikke om å forlate sin kulturelle identitet, men om å bevare den – samtidig som man lærer språket og finner sin plass i det moderne Norge.» Mange synes jobb og språk er nok for integrering, men for oss som kommer fra en muslimsk kultur, er det også behov for en kulturell tilpasning i møte med et liberalt samfunn. Vi må verken bli fremmedgjort eller fremmedgjøre oss selv. Vi må bygge broer mellom kulturer.

Walid var en brobygger, men han forlot oss altfor tidlig, bare to år etter at han mottok prisen. Det viser hvor uforutsigbart livet kan være. Hans arv lever videre.

Løfte for denne prisen og til Fritt Ord

Kjære fritt ord og kjære alle sammen,

Jeg står her med stor takknemlighet for denne prisen og vil gi dere et løfte: Mitt engasjement har kostet meg personlig, men jeg vil aldri slutte å kjempe for de verdiene vi deler. Selv når det er ubehagelig, vil jeg forsvare ytringsfriheten – også for dem jeg er dypt uenig med. Et samfunn som begrenser rettigheter etter hvem som roper høyest, er et samfunn vi aldri må tillate.

Da SIAN skulle demonstrere i Søndre Nordstrand, stod jeg alene som folkevalgt og forsvarte grunnloven. Ikke fordi jeg støttet deres budskap – tvert imot. SIANs retorikk er bygget på splittelse, hat og frykt, ikke på dialog. Men vi bekjemper ikke hat med sensur, vi bekjemper det med samhold og liberale prinsipper. Jeg er stolt av å se tilbake på de episodene der jeg ikke ga SIAN den oppmerksomheten de ønsket seg, men forsvarte deres rett til å ytre seg.

Vår styrke ligger i fellesskapet. Derfor lover jeg å fortsette kampen for et samfunn bygget på respekt, rettferdighet og frihet.

I møte med økende kriminalitet og de dype, psykiske sporene den etterlater, vil jeg fortsette å tale ærlig om nødvendige tiltak og holde myndighetene ansvarlige. Det er essensielt at vi ser utover enkle forklaringer og adresserer de komplekse utfordringene som påvirker våre samfunn.

Kriminalitet er ikke bare et resultat av mangel på fritidsaktiviteter, men av underliggende problemer som må løses med målrettet og rettferdig politikk.

Når vi samtidig ser en økning i rapporter om æreskultur, er det på høy tid å legge bort berøringsangsten og styrke de grunnleggende rettighetene som tilhører oss alle. Vi skal kunne leve som frie individer, uavhengig av hvem våre foreldre er eller hva bakgrunnen måtte være. Og uavhengig av hvor i Norge eller i Oslo man vokser opp. Denne prisen minner oss om at ord har makt, og at ytringsfrihet er en rett vi må kjempe for.

Selv om jeg har fått muligheten til å endre min egen situasjon, vet jeg at mange ikke har de samme mulighetene. Derfor lover jeg å fortsette arbeidet for et mer inkluderende og rettferdig samfunn.

I en tid med mange farlige autoritære krefter der ute er det viktigere enn noen gang at vi står sammen, kjemper for det vi tror på, og forsvarer ytringsfriheten. Uten ytringsfrihet mister vi stemmen vår i samfunnet.

Tusen takk!