Se opptak av prisutdelingen her:

Tale ved Frank Rossavik:

God formiddag. Det er en ære og en glede å få dele ut Fritt Ords Honnør til fotballpresident Lise Klaveness.

I styrets korte begrunnelse heter det at hun fortjener honnøren “for sin modige og direkte tale om menneskerettighetsbrudd og diskriminering på kongressen til Det internasjonale fotballforbundet (FIFA) i Qatar torsdag 31. mars”.

Begrunnelsen er altså bred, som Klaveness’ tale i Doha også var bred. Hun tok utgangspunkt i sin personlige fotballhistorie, og la stor vekt på behovet for åpenhet i måten FIFA opererer på, for likestilling samt for trygge forhold for skeive og andre minoriteter.

Klaveness kritiserte hvordan Qatar ble tildelt Fotball-VM i strid med idrettens verdier, og hun gikk i rette med FIFAs sene og utydelige reaksjon på Russlands invasjon i Ukraina samt med den internasjonale toppfotballens generelt svake vilje til å kjempe mot
menneskerettighetsbrudd, korrupsjon og diskriminering.

Det viktigste enkelttemaet er likevel selve tildelingen av høstens fotball-VM til Qatar.

Beslutningen i FIFAs eksekutivkomité 2. desember 2010 kom som et sjokk. At en ørkenstat uten fotballtradisjoner, i areal bare litt større enn Rogaland fylke, skulle arrangere et verdensmesterskap i fotball med 32 deltakernasjoner, var i seg selv selsomt.

Dertil kommer at Qatar er en autoritær stat, med minimal respekt for menneske-rettigheter. Det inkluderer arbeidstakeres rettigheter. Under elendige kår har gjestearbeidere gjennomført den halsløse prosessen med å bygge tilstrekkelig mange digre fotballarenaer, hurtig nok, i stekende sol. I tillegg kommer alt annet arbeid for å rigge landet til arrangementet. Et betydelig antall arbeidere fra andre land har mistet livet.

Med god grunn er tildelingen av høstens VM siden blitt sett i sammenheng med korrupsjonen som i lang tid har ridd FIFA. Skandalen er likevel ikke blitt reversert. Mesterskapet skal holdes, tross jevne og sterke internasjonale protester i snart 12 år.

Her har Norge altså markert seg. Fotballbladet Josimars omfattende, kritiske journalistikk bidro i stor grad til at det vokste frem en bred bevegelse på fotballens grunnplan for at Norge skulle boikotte Qatar-VM. På et tidspunkt så det ut til at protestbevegelsen var så sterk at den kunne få gjennomslag.

Vedtaket på fotballtinget i juni 2021 ble likevel at det norske landslaget ikke skulle boikotte kvalifiseringen, som da allerede var i gang. Men debatten hadde virket bevisstgjørende også på Norges Fotballforbunds styre og toppledelse, der Lise Klaveness på dette tidspunktet var direktør for elitefotball.

Hun har for øvrig vært sterkt kritisk til Qatar-VM siden lenge før hun kom inn i NFF, ikke minst som fotballkommentator hos NRK.

NFF la opp til et vedtak om at deltakelsen i kvalifiseringen skulle ledsages av et økt engasjement for menneskerettigheter.

I tillegg vedtok fotballtinget med stort flertall et forslag fra Sportsklubben Trane i Bergen, om at NFF fra talerstolen på den neste FIFA-kongressen skulle fremføre den sterke kritikken mot tildelingen av VM til Qatar.

Det var dette oppdraget Lise Klaveness utførte 31. mars i år. Hun gjorde det med styrke, også ved å gå inn på flere viktige tema i tillegg til Qatar-VM.

Ingen av dem som engasjerte seg på fotballens grunnplan i Norge, kan være misfornøyd med presidentens utførelse av oppdraget. Klaveness gjorde langt mer enn bare å følge opp deres vedtak.

Også internasjonalt har talen fått stor oppmerksomhet og støtte. Klaveness var debutant på denne arenaen, men gjorde en debut helt utenom det vanlige.

Noen sure reaksjoner, herunder fra Qatar, viser også at budskapet nådde frem.

Forløpet i saken er kanskje et eksempel på at kompromisset noen ganger kan slå hardere enn primærstandpunktet. Hvis Norge hadde trukket seg fra kvalifiseringen, ville det ha fått oppmerksomhet, men også kritikk. I sum kunne det ha rammet Norge sterkere enn FIFA og Qatar.

Særlig om den lille fotballnasjonen i nord var blitt stående alene.

Nå boikotter landslaget i stedet sluttspillet i Qatar på den vanlige måten, mens president Klaveness fremførte en uvanlig, modig og skarp kritikk fra FIFA-kongressens talerstol.

I det hele tatt kan Qatar-VM være et vendepunkt, med vekt på ordet kan.

FIFA vedtok i 2017 å endre sine statutter. Engasjement for menneskerettigheter skal nå gis større vekt. Organisasjonen lover i fremtiden å “respektere alle internasjonale anerkjente menneskerettigheter og vil bidra til at de etterleves.”

Dette vil forhåpentlig få konsekvenser for både FIFAs tildelinger av VM og UEFAs tildelinger av EM i fremtiden.

Men det er ingen grunn til å være naiv. Så sent som i mars besøkte FIFA-president Gianni Infantino Saudi-Arabia for å snakke fotball med kronprins Mohammed bin Salman. De to har hatt et nært forhold en stund.

Det er også uvisst om Infantino vil slakke på sine nære bånd til Vladimir Putin.

I så måte, kjære Lise Klaveness, innebærer Fritt Ords Honnør også et ønske om at Norges Fotballforbund opprettholder sitt engasjement og bygger alliansene som vil trenges for å sikre at FIFA virkelig endrer seg.

Én innvending mot denne sakens forløp har vært at Qatar er en økonomisk og politisk ubetydelig stat, som det ikke koster stort å legge seg ut med. Hvor blir det tilsvarende engasjementet av når Russland får VM i fotball, noe landet hadde så sent som i 2018? Eller når Kina arrangerer olympiske leker, som i år?

En boikott av OL ville jo – i parentes bemerket – også ha innebåret en reell fare for at norske utøvere går glipp av noe, for eksempel 16 gull-, åtte sølv- og 13 bronsemedaljer.

En mer positiv tilnærming er å si at Qatar-VM nettopp ga det internasjonale engasjementet mot såkalt sportswashing – sportsvasking – et tiltrengt løft.

Det blir vanskeligere å ignorere menneskerettigheter i bred forstand når OL samt internasjonale mesterskap i enkeltidretter skal fordeles i fremtiden.

Man kan i alle fall håpe at det blir vanskeligere, for her gjenstår mye arbeid.

Til slutt – igjen – takk til Lise Klaveness for motet, styrken og klarheten på FIFAs talerstol i Qatar. Fritt Ords Honnør er vel fortjent. Vi er glade for at du er her for å ta den imot.

Tale ved Lise Klaveness tale:

«Fritt ord». Nesten som «fritt spill».

Og ingenting var bedre enn nettopp «fritt spill». «Siste 25 minuttene er spill», kunne han si – i noen år hun, men i de fleste årene han. «Fritt spill?» spurte vi. «Nei, med begrensinger», kunne hen si.

Maks ett touch, eller tvungen to touch eller tvungen korridor eller kun scoring etter korridor eller kun to, tre eller fire angrepsspillere over midtlinjen. Ord og spill, men ikke fritt.

Men noen ganger i uken var ordene og begrensningene færre og spillet fritt. Helt fritt. Innenfor banens fire linjer. Eller egentlig 12 linjer og hundrevis av andre regler.

Så spesielt det er å få en sånn pris. Pris for fritt ord. Tusen hjertelig takk til dere som står bak dette.

Hele mitt liv har jeg snakket. Snakket med ord og snakket med beina.

Og som beina kan ordene noen ganger være lette. Lett i beina. Lett i ordene. Andre ganger, like ofte, vonde, stive og tunge. Tunge bein. Tunge ord. La beina snakke, sier vi ofte. Med ulik agenda.

La ordene løpe.

Hvordan vi, jeg og du fascinerende fremmede på Gardermoen eller Flesland, har snakket oss fra utallige flyavganger. Hvordan samtaler med hunder og andre forbipasserende mennesker og dyr har medført store forsinkelser i en allerede fryktelig forsinket forretningsorden. Hvordan ustoppelige historier har ført til helt fortjente irettesettelser fra trenere, og hvordan uavbrytelige telefonsamtaler har gjort påkledningen ukonsentrert og ved ett tilfelle medført at jeg møtte uten skjørt under kåpen på juss-forelesning.

Ikke sikkert mor, far, kone og andre synes jeg trenger en slik pris. Kanskje synes de ordet var fritt nok fra før. «Pratmaker», kunne farmor eller andre voksne si midt i utlegninger om alt jeg hadde tenkt på den dagen. Underlig i grunnen hvordan ord, i dette tilfellet treffende ord, så effektivt kan kvele andre ord. Slukke lyset i det andre som skulle, måtte, fortelles. Men lyset kom på igjen hos meg. Det gikk oftest bare minutter. Jeg vokste opp i et hjem der kjærligheten var ubegrenset og et samfunn der sjansene var mange.

Og som spillet er ikke ordet alltid fritt.

Ikke innenfor banens fire eller tolv linjer. I løpet av ett år fikk jeg 11 gule kort. Få for beinbruk, kroppsbruk eller annet bruk enn «munnbruk».

For øvrig – det burde ikke vært lov for fotballdommere å si: «Ett eneste ord til på deg, så er det gult.» Eller rødt.

Inderlig takk for gjev pris. Jeg og vi tar den imot med stor ydmykhet og som en motivasjon til å jobbe enda hardere for å beskytte fotballen.

Jeg går rett til dagens laguttak:

På venstresiden bak, i en effektiv to-backslinje starter gode kollegaer i NFF, i norsk fotball generelt og i landslagene. Dere er der for fotballens beste i høyt og i lavt press, og vet hva lagarbeid er, felles linje og et kvalitetsinnlegg. Dere tør bryte ut når det brenner, og lærer meg hele veien nye ting om alt dette.

Høyresiden bekles av gode kollegaer som gjennom 20 års hardtrening har løpt og kjempet for laget, for jenters og kvinners rett til å delta i fotballen i 15 ulike land i Midtøsten, Nord-Afrika, Sør-Øst Asia og på Vest-Balkan. Dere danner et fundament som gjør resten av laget i stand til å komme høyere på banen, tørre mer, også fordi dere på nært hold har vist oss hvordan økt jentedeltakelse i land som Libanon, Palestina og Jordan forsterker fotballen som en viktig stemme i det generelle arbeidet for å fremme likeverd og et mer likestilt samfunn.

På midtbanen, fra start i dette laget, må definitivt du få tillit, du uavhengige part, organisasjon, medium, du som tar deg det tunge bryet, kostnaden, med å dekke hele rommet, jakte ballvinninger og reell innsikt, noen ganger høy risiko, forsøk på gjennombrudd, andre ganger, oftere, kjedelige pasninger til andre bedre plassert. Begge deler avgjørende viktige i kampen. For endring.

Liten diskusjon om andre midtbanemotoren. Det er definitivt norske klubber og supportere som er dønn til stede i kampene, som krever løp og endring fra medspillere, som etterspør sterkere etisk motor i internasjonal idrettsledelse. Midtbanespilleren som ga meg pasningen som førte til FIFAs banehalvdel, og som gjør det mulig å sette et press høyt i banen.

Vi må dessverre spille uten spiss. Også i dag. Det må vi gjøre helt til alle jenter slipper fritt inn der drømmene skapes, til verdens ungdommer ikke lenger trenger å skjule den de er for å ta del, til alle som bygger banene våre behandles med samme respekt som dem skal bruke dem.

Helt bakerst, som lagets og samfunnets burvoktere, står hun som hver dag fanger baller på vegne av våre mest utsatte, som for eksempel Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS), som utrettelig arbeider for respekt og rettssikkerhet for asylsøkere og flyktninger som kommer til Norge.

Norge har på kort tid mottatt over 12 000 asylsøkere fra Ukraina. I situasjoner med høye ankomster av mennesker på flukt settes hele laget på prøve. Formasjonen vår strekkes, og de mest sårbare kan settes ut av spill, utnyttes, komme i enda større fare.

Fotball-Norge har tradisjonelt stått i fremste rekke for å tilby nyankomne flyktningbarn og -ungdom deltakelse i lokale fotballklubber. Å få lov til å være en del av en slik bevegelse er jeg stolt av. Nå må vi på jobb igjen, og vi må alle løpe, være modige, komme ut av pasningsskyggen selv om vi har en solid keeper bakerst. Vi må tilby fotballens viktigste gave: Et språk som ikke krever skoletimer, tilhørighet og pauser fra det som selv ikke ord helt kan fange. Ikke bare til lagvenninner og lagkamerater fra Ukraina, men også de fra Syria, Afghanistan, Somalia og alle andre land.

På vegne av hele laget: Inderlig takk for gjev pris.

Jeg har de siste ukene fått kjenne hvordan press for ikke å bruke stemmen sin offentlig kan være i sensitive saker, i sensitiv kontekst. Jeg har respekt for at FIFA lot oss komme til orde med et kritisk innlegg. Vi har i ettertid fått tilbakemeldinger fra kollegaer fra mange andre land, også ikke-vestlige, om at det var viktig å løfte debatten på FIFA-kongressen.

Nå gjelder det å dra saken videre. Gå i press, tørre å sette fart. I samlet struktur. For jeg og vi møtes også med øredøvende stillhet eller henvisninger til at vi ikke må provosere for mye, fra flere som kunne og burde tatt fakkelen videre.

«Pratmaker».

Vi må gripe øyeblikket, tiden her og nå, i kampen for fotballen, de nødvendige endringene og dem vi skal være i dette.

For alle jentene som ikke slipper inn der drømmene skapes, for guttene og jentene som må skjule den de er, for Bhogendra fra Nepal som kom til Qatar for å forsørge familien sin, men som døde på arbeidsplassen i 2018, og alle andre arbeidere som har mistet livet eller blitt skadet i fotballens tjeneste.

For spillerne og spillet.

Vi må la beina snakke og ordene løpe.

Tusen takk!