Frank Rossaviks tale til Anne-Stine Johnsbråten

Våren og sommeren ble ikke så lite preget av debatten om hvordan vi skulle forholde oss til utlendingers tigging på norske gater og torg. En stor andel av tiggerne var og er romfolk – hva vi før pleide å kalle sigøynere – fra Romania.

Til forskjell fra situasjonen i mange andre land er tigging i dag lovlig i Norge. Om dette kan man ha ulike meninger. Det samme kan man ha om sider ved romfolkets kultur. Også den første av dagens Honnør-vinnere, fotograf Anne-Stine Johnsbråten, har i intervjuer pekt på utfordringer for norske romfolk: Giftermål i ung alder, svært tradisjonelle kjønnsroller, utbredt analfabetisme.

Men først og fremst har Anne-Stine Johnsbråten gjennom sitt arbeide som fotograf vært opptatt av å motarbeide fordummende generaliseringer om et folk som lever annerledes enn de fleste av oss, og som i dag trolig er det mest undertrykte i Europa.

Engasjementet startet da Johnsbråten jobbet på en bensinstasjon, fortalte hun i en søknad til Fritt Ord i 2007. Ofte rullet det hvite mercedeser inn foran butikken og en hel familie kom inn for å kjøpe pølser. Da de hadde betalt og var vel ute, kom sjefen hennes og sa hun måtte holde et ekstra godt øye med varene når disse folkene var i nærheten.

Denne sjefen vakte hennes undring og sinne. Senere tok Johnsbråten kontakt med romfamilien Jansen, fortalte om et fotoprosjekt hun gikk svanger med, og fikk deres samtykke til et samarbeid om bildene vi i dag kan se utstilt blant annet i dette rommet. Vi får se Jansen-familien i hverdag og fest – og på landeveien, fra leir til leir.

Fotografiene i Anne-Stine Johnsbråtens store prosjekt ”Romfolket i Norge” har vært utstilt blant annet i Henie-Onstad kunstsenter i 2009, i Ljubljana, Slovenias hovedstad, i 2010, ved Kulturhistorisk museum i Oslo i 2010 og ved Molde bymuseum i 2012. Hun har også vært kurator for Den norske Rom-ambassade med utstillingen ”Fra Romfolkets Familiealbum”, et midlertidig kulturhus oppført på Tullinløkka i Oslo i 2012.

Johnsbråten er primært dokumentarfotograf, men også et engasjert samfunnsmenneske. Hun omtaler seg i 2010 som drevet av ”rettferdig harme”. Hun vil vise at romkulturen har mange positive sider, og at den dermed motvirker det hun kaller ”svartmaling av en hel folkegruppe”. Dessverre er behovet for slike prosjekter i dag større enn på lenge.

Da har jeg gleden av å overrekke Fritt Ords Honnør til fotograf Anne-Stine Johnsbråten.

Guri Hjeltnes’ tale til Jahn Otto Johansen

Dagens andre honnørmottaker, Jahn Otto Johansen, er en av de mest profilerte talsmennene for og omkring romkulturen i vårt land. Ja, Dagbladet utropte ham nylig på ny som ”romfolkets mann”. Om sommerens store mediesak uttalte han meget bryskt og kontant: ”Skam! Jeg synes det er en skam for Norge, sett fra Europa, den måten vi behandler romfolket på ved å jage dem omkring, rive ned teltene deres og holde på.” Og, fortsetter den engasjerte 78-åringen, som har vært en profilert utenriksjournalist, -redaktør og kommentator i fem decennier: ”Vi skal huske på at da Berlusconi i Italia og Sarkozy i Frankrike satte politiet etter sigøynerleirer, så ble de fordømt av EU-kommisjonen og av Vatikanet, og i tillegg fikk de pressen etter seg. Det vi gjør nå (altså Norge) er ikke det spor bedre. Vi bør i skammekroken”.

Og den by som tåler dagens lys, er Trondheim. Og Bergen er også bedre enn hovedstaden. Trolig er mange ganske så enige i det, men ikke alle spissformulerer det. Ja, kanskje for få rykker ut i den offentlige debatt. Dette er jo en av grunnene til at Fritt Ord i dag ønsker å berømme tre ulike personer som på hver sitt vis har bidratt til å øke vår kunnskap og innsikt i romfolkets historie, kultur og livssituasjon.

Jahn Otto Johansen, født i Porsgrunn i Telemark 1934, har i over femti år arbeidet som journalist, redaktør og kommentator. Som vi alle her i dette rommet vet, for vi har fulgt ham i skrift i avis og i fjernsynsruta: Han har hatt et særskilt fokus for Øst- og Sentral-Europa. Ikke uventet da, av historiske årsaker, har Johansens fokus i mange, mange år vært på romfolket og deres situasjon. Ja, han har engasjert seg for dem og skrevet en rekke bøker om romfolket, dets opprinnelse, historie, kultur, dets kamp, forfølgelse. Allment er Johansens forfatterskap stort, det strekker seg fra 1957 til i dag. Blant titlene er det da en lang rekke, en lang rekke faktisk, som har brennpunkt rom. Jeg leser fra Jahn Otto Johansens publikasjonsliste, blant andre disse titlene: Ustasja (1984), Sigøynernes Holocaust (1989), Folket som ingen vil ha (1995), De mest forfulgte av de forfulgte. Sigøynerne på Balkan (2005), Sigøynernes Holocaust i en antologi om ’På siden av rettsoppgjøret’ (2006), Sigøynerne i ’Folkemordenes svarte bok’ (2008). Og i tillegg kom i 2010 Johansens minoritetsbibliotek – med titlene Den nygamle antisemittisme, Romafolket – utstøtt og forfulgt, Taterne – et åpent sår, Rosa Triangel – forfølgelsen av homofile.

Aftenpostens anmelder skrev forbeholdent i omtalen av minoritetsbiblioteket – det skulle handle om minoriteter, men handlet om overgrep. Ja, det nærmet seg formaninger og moralisme. Anmelderen ga Johansen rett i at faglitteratur kan bli uleselig for et alminnelig publikum, med for mye teori. Men er journalistikkens oppramsing av grusomhetenes statistiske fremtreden bedre, spurte anmelderen. Johansen hadde sikkert en treffende kommentar til dette, og litt motstand har han intet i mot, han som har vært i stormens øye, mang en gang.

Vi kan lure på hva det er med Johansen – hva er hans metode? Han er slett ingen aloof akademiker. Jeg tror – blant annet – at Johansens metode er journalistens og den gode observatørens metode – en som observerer, snakker med folk, som rapporterer og formidler levende og forståelig. Hvem husker ikke Johansen på den amerikanske landsbygda eller fra Tyskland – han var en briljant utegående reporter. Han satt ikke på sitt kontor og leste Spiegel og Washington Post og sendte reportasjer hjem – for å være litt journalistisk overflatisk selv, akkurat her og nå. Johansen reiste ut, traff folk og miljøer, og brakte dem inn i spalter og i fjernsynsruta. Johansen har utfoldet seg i en rekke medier, fra Morgenposten på 1950-tallet (og telemarksavisene før det), han var sjefredaktør i Dagbladet og så en nyskapende tv-reporter og kommentator i NRK og spaltist/kommentator som pensjonist. I gamle dager snakket man om et journalistisk kall. Johansen har hatt et slikt kall – og et bankende hjerte og en usedvanlig god journalistisk teft – skjønt jeg er usikker på om dagens journaliststudenter går til yrket med den begrunnelse – om at yrket er et kall.

Speaking of it. Jeg har selv hatt Johansen på besøk til mine journaliststudenter – det var før en reise for å lage reportasjer fra Praha. Studentene og jeg husker ennå den engasjerte oppfølging av hva de kunne gjøre i denne vakre og historiefylte europeiske byen. På samme vis ble Johansen meget populær blant studentene da han var Fritt Ord-professor ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo.

Og for dagens tema – opplysning om romfolket: Johansen har mottatt den internasjonale sigøynerprisen Premio Hidalgo – sammen med ingen ringere enn Günter Grass.

Gir han seg nå, Johansen? Neppe. Jeg leser fra en e-post til Fritt Ord sist torsdag: ”Jeg drar nå til Kristiansand for å snakke om sigøynerne i kveld, i morgen videre til München for å holde foredrag, tilbake i helgen og i Oslo/Drøbak frem til onsdag, da jeg straks etter seremonien drar til bokmøte på Lillehammer for så å tale til skoleungdom i Oslo morgenen etter om antisemittisme”.

Du gjør oss livsoptimistiske, Jahn Otto Johansen, for ditt engasjement i ditt 78. år. Fritt Ord er glad for at du har tid til å komme innom. Jeg må be deg komme fram!

Da har jeg gleden og æren av å overrekke Fritt Ords Honnør til Jahn Otto Johansen.

Liv Bliksruds tale til Raya Raya Bielenberg

Det er sagt at det beste middel mot fordommer mot fremmede kulturer er kulturen selv, når den fritt får utfolde seg i kunsten. Slik også med romkulturen. Det er en kultur som mange av oss vet lite om, eller kanskje har et litt operetteaktig forhold til. Men romkulturen er krevende, den er mangfoldig, allsidig og uensartet. Den tar farge av folkekulturen i de ulike land, og den spenner over ulike kommunikasjonsformer. Romkulturen omfatter både ordets kunst, som er diktningen, og ikke-verbale kunstformer som musikk og dans. Men også de er frie ytringer og taler til oss på sitt eget språk.

Dagens tredje honnørmottaker, Raya Bielenberg, er en av de mest profilerte formidlere av romkulturen i vårt land. Raya vokste opp i Sovjetunionen i mellomkrigstiden. I 1967 kom hun til Norge fra Moskva, hvor hun hadde vært stjerne i mange år ved det anerkjente Romen-teatret. Her fremsto Raya, med sin mørke, magiske og fargesprakende apparisjon som selve sigøynerdronningen, og hun ble en internasjonal størrelse.

Raya er sanger, danser og skuespiller, samtidig som hun er debattant og aktivist. I norsk offentlighet har hun vært, og er stadig, en engasjert talskvinne mot rasisme, fattigdom og diskriminering og en utrettelig forkjemper for romfolkets kår og rettigheter. Det viste seg ikke minst i sommer, da hun nesten daglig besøkte romfolket – eller sigøynerne som kun kaller dem – i leirene i Oslo. Med dette ville hun bygge broer og øke forståelsen blant nordmenn for romfolkets vanskelige skjebne.

Raya har levd hva man kan kalle et fantastisk liv. I 1984 utkom biografien om henne, Raya. Født med englevakt av Svein Dybing og Terje Gammelsrud, et verk som vakte stor interesse. Tittelen henspiller på en rekke rystende hendelser hun har kommet levende igjennom. ”Jeg skulle ha vært død flere ganger. Sangen og dansen har reddet livet mitt,” har hun sagt.
Den årlige Sigøynerfestivalen Iagori ble startet av Raya i 1999, og festivalen har brakt romkultur ut til et stort publikum. Fritt Ord har støttet Sigøynerfestivalen fra 2002 og frem til i år med kr 50 000 per år.

Raya er blitt spurt om hva nordmenn kan lære av hennes folk. Det er mye, svarer hun. Blant annet å være mindre dømmende, både mot dem som er annerledes og mot dem som det har gått galt med. Og vi kan lære å ta vare på hverandre. For romfolk er det utenkelig å sende en gammel mor på aldershjem. Til Raya sier barnebarna: ”Babushka, når du blir gammel skal jeg bære deg på armen.”

Det er ingen tvil om at romkulturen både beriker og utfordrer det norske samfunnet, hvor man helst ser at alle liker det samme. Som Raya synger i en sang hun har skrevet:

Vær ikke redd om vi er litt forskjellig
For det er det som gjør vårt liv så rikt.
En blomstereng har alltid mange farger
I ørkenen er hvert et sandkorn likt.

Barn og barnebarn spiller da også en viktig rolle i Rayas liv. Hun gir konserter med gruppen Raya & the Gypsy Legacy, der barn og barnebarn også er med.

Da har jeg gleden og æren av å overrekke Fritt Ords Honnør til Raya Bielenberg.

Fritt Ords Honnør ble tildelt Raya Bielenberg, Jahn Otto Johansen og Anne-Stine Johnsbråten under et åpent arrangement i Fritt Ords lokaler 26. september. Tildelingen ble foretatt av Fritt Ords styremedlemmer Frank Rossavik, Guri Hjeltnes og Liv Bliksrud. Raya Bielenberg, Jahn Otto Johansen og Anne-Stine Johnsbråten fikk Fritt Ords Honnør for at de tre gjennom sine tankevekkende bidrag i ord, musikk og fotografi har rettet søkelyset mot romfolkets situasjon og formidlet verdifull innsikt i deres kultur og historie.