Ella Marie Hætta Isaksens tale

Odne guottán gávtti rivttes guvlui, vuosttaš geardde Fovsen-ákšuvnna maŋŋel. Go mii lávkiimet Oljo- ja Energiijadepartentii guovvamánu 23. beaivve, de lei vuosttaš maid mii dagaimet jorgut gávttiid čájehandihte vuostehágu. Ii lean várra nu hirpástahtti dalle. “Man čábbát dii lehpet!”, dadje bepartemeanttabargit, dan botta go dulbmo min badjel jođus bargui. Ii ovdalgo lagabuidda njeallje jándora ledje vássán, ja politiija guttii min olggos gasku ija, de morránii máilbmi.

I dag har jeg kofta på riktig vei for første gang etter at vi avsluttet Fosen-aksjonen. Da vi gikk inn på Olje- og Energidepartementet 23. februar, var det første vi gjorde å vrenge koftene våre i protest. Der og da virket det kanskje ikke så oppsiktsvekkende. “Så fine dere er!”, sa departementsansatte, mens de trødde over oss på vei til jobb. Ikke før nærmere fire døgn senere, da vi midt på natten ble båret ut av politiet, våknet verden.

Siviila jeagohisvuohta lea ákšuvdnafoarbman ollu kritiserejuvvon ja digáštallojuvvon maŋimuš jagiid. Fovsen-ákšuvdna lea bávččas duođaštussan dasa manne dárbbašat siviila jeagohisvuođa, dál eambbo go goasse ovdal.

Sivil ulydighet som aksjonsform har vært mye kritisert og debattert de siste årene. Fosen-aksjonen er et smertefullt bevis på hvorfor vi trenger sivil ulydighet, nå mer enn noen gang.

Stáhta rihkku olmmošvuoigatvuođaid iežas álbmoga vuostá, ja rihkku iežas lágaid. Demokratiijas mas leat dakkár ráiggid, dárbbašat vissis heahteventiilaid. Fosen-ákšuvnnain mii čájeheimmet mo ráfálaš siviila jeagohis ákšuvnnat, leat demokratiijahusejeaddji ja ráfibargu buoremus dáfus.

Staten begår menneskerettighetsbrudd mot sitt eget folk, og bryter sin egen lov. I et demokrati som er så ufullstendig, så trenger vi visse nødventiler. Med Fosen-aksjonen har vi vist hvordan ikke-voldelige sivilt ulydige aksjoner er demokratibygging og fredsarbeid på sitt beste.

Mun lean rámis go lean veahkkin leamaš duođaštit siviila jeagohisvuođa dehálašvuođa, muhto lean várra eambbo rámis go leat famuid addán dološ vuostildanvirrui. Ii várra soaitán leahkit nu hirpmmustahtti go mii álggos jorgguimet gávttiid OED:as. Muhto dál jáhkan buohkat leat oaidnán, makkár fápmu lea 14 sápmelaččain go jorgot gávttiid. Ja máilbmi galgá diehtit, ahte go mii boahtte háve jorgut gávttiid,

Jeg er stolt av å ha bidratt til en viktig legitimering av sivil ulydighet, men jeg er kanskje enda stoltere av å ha gitt kraften tilbake til en eldgammel protestform. Nei, det var kanskje ikke oppsiktsvekkende da vi først vrengte koftene våre inne på OED. Men nå tror jeg alle har sett hvilken kraft som bor i 14 samer som vrenger kofta si. Og verden skal vite at når vi neste gang vrenger det fineste vi har, så mener vi alvor.

I dag, på den 535. dagen med menneskerettighetsbrudd, er mitt største ønske at storsamfunnet skal lære av Fosen-saken. For vi trenger en kursendring.

Den politikken som føres i dag, er et direkte angrep på samisk kultur og samiske områder. Samtidig skal det til sommeren komme en rapport fra sannhets- og forsoningskommisjonen. På bestilling fra stortinget, skal det foreslås tiltak som sørger for forsoning, mellom det samiske folket og den norske stat. Jeg håper for Aaslands og Støres skyld at det pågående menneskerettighetsbruddet mot samene på Fosen, har opphørt innen den rapporten kommer. For man kunne vel knapt nok ikke fått en dårligere start på forskningsarbeidet enn det.

Og så vil jeg si noe om mediedekningen av Fosen-saken. Norsk presse burde vunnet en pris for å konsekvent klare å avspore debatten om Fosen. Jeg er så skuffet over å se at de største mediehusene i Norge sitter på så lite kunnskap om det samiske samfunnet, at de i en debatt om statlig menneskerettighetsbrudd, løfter frem stemmer som skylder på reindrifta for fraflytting fra Nord-Norge. Bruker anledningen til å så tvil om samers urfolksstatus. Og bygger aktivt opp under retorikken om at urfolk står i veien for grønn omstilling. Det er ikke et kvalitetstegn at norske medier ikke ser forskjellen på en legitim motstemme, og ren og skjær rasisme.

I saker som omhandler minoriteter holder det ikke at journalister, faste spaltister og redaktører bare skyter fra hofta. For de som tar støyten for det er samiske barn i skolegården, som må møte alt det grumset som media sveiver opp. Er det de som skal ta straffen for et statlig brudd på menneskerettigheter?

Hets mot samer, og spesielt unge samiske jenter, er en trussel mot ytringsfriheten. I et ferskt innsiktsarbeid gjort blant unge samer, kommer det frem at flere kvier seg for å ta ordet i det offentlige ordskiftet, blant annet på grunn av samehets. I tillegg opplever mange samer å bli satt i rollen som representant. Det forventes at de, som samer, skal kunne snakke på vegne av hele vårt folk. Da er terskelen ekstra høy for å ta ordet.

Den siste tiden har jeg vært vitne til så mye mot. Hver og en av aksjonistene, som over ni dager, stengte opptil ti departementer, har rørt noe inni meg. Jeg lever med så mye frykt, hver dag. For at hjertespråket mitt skal forsvinne, for at joiken skal stilne, for at skogen, fjellene, elvene og viddene skal ødelegges. Den frykten har dere nå erstattet meg håp, og det kan jeg ikke takke dere nok for.

Da jeg 23. februar vrengte kofta mi i protest, vrenger jeg den i dag tilbake i takknemlighet. I et liv i kamp, er det viktig å nyte de små seirene, og i dag er en seier for meg. Tusen takk til Fritt Ord for denne æren. Tusen takk til alle som sender meg meldinger, til alle som har gitt meg en klapp på skuldra på gata. Til de aller nærmeste som holder meg oppe. Jeg vil takke alle ved å gi et løfte. Jeg kommer aldri til å gi meg. Tusen takk og ČSV!

Frank Rossaviks tale

Ella Marie Hætta Isaksen er født 25. april 1998. Med andre ord fyller hun snart 25 år.

Hun har ikke akkurat kastet bort ungdomstiden. Hun har vist styrke som artist og som aktivist. I dag tildeles hun Fritt Ords Honnør for innsatsen for minoritetsvern og samiske urfolksrettigheter, nå sist med Fosen-aksjonen. Den ble i hovedsak gjennomført av Natur og Ungdom og unge krefter i Norske samers riksforbund.

I aksjonen var Ella Marie Hætta Isaksen en frontfigur. Hun ble et sterkt symbol på den fornyede rettighetskampen urfolk har ført i Norge, 40 år etter Alta-aksjonene.

Som det står i begrunnelsen: Kampen har vist seg først i den samiske kunsten og kulturen. Den har ført til økt bevissthet om urfolks rettigheter i den brede offentligheten, særlig blant unge. Her har hun stått
sentralt ved å forene kultur og arbeid for minoritetsvern og urfolksrettigheter på måter som har nådd svært mange.

Hun har satt i gang viktige samfunnsdebatter og refleksjonsprosesser. Oppe på vidda på Fosen, på toppene, det er der det blåser mest. Det gjør at snøen blåser bort, og laven er tilgjengelig for reinsdyr i vintermånedene. Derfor er området så viktig. Vinden gjør samtidig området attraktivt for å sette opp vindmøller. I denne konsentrerte problemstillingen har Fosen-aksjonistene
tatt standpunkt.

Ikke alle samer er enige med Fosen-aksjonistene. Debatten om aksjone har vist hvor store motsetningene er også i det samiske miljøet. Her skulle jeg gjerne ha kunnet skyte inn at vinterens aksjon og debatt minnet oss andre om at samer ikke er en mer eller mindre ensartet og unison gruppe et sted nord for Sinsen-krysset. Men her har kunnskapsnivået nok i beste fall vært varierende.

Et viktig resultat av aksjonen er – tror jeg – at storsamfunnet ikke bare har fått økt kunnskap om selve Fosen-saken. Bevisstheten om det samiske Norge – og det samiske mangfoldet – har også økt. Honnøren deles i alle fall ut for et klart og godt formulert budskap, med sivil ulydighet som et virkemiddel for å nå fram.

Aksjonen begynte torsdag 23. februar i år, 500 dager etter at Høyesterett i storkammer hadde avgjort at vindmøllene krenket reindriftssamenes menneskerettigheter. I åtte dager, fram til aksjonen ble avsluttet på Slottsplassen fredag 3. mars, klarte aksjonistene å sette Fosen-saken på dagsordenen over hele landet.

«I dag stenger vi staten» sa Ella Marie Hætta Isaksen noen dager etter at det brøt løs. Det var dagen da aktivistene utvidet aksjonen, blant annet til Finansdepartementet.

Den ubeskjedne erklæringen passer godt for henne. Sterk og modig, nesten til det overdrevne. Det krever sitt å si slikt, men likevel bli tatt alvorlig og uten å risikere det aksjonen hadde bygd opp av goodwill.
Selvfølgelig fikk aksjonistene mye kjeft og hets på digitale flater – det får så mange – men i all hovedsak møtte de velvilje i offentligheten.
Og de fikk resultater. Etter hvert kom statsråder og statsministeren selv på banen. De gikk i dialog med aktivistene og reiste nordover for å snakke med reindriftssamene.

Fosen-aksjonen klarte til og med å få Jonas Gahr Støre til å snakke tydelig. Til slutt.

Aksjonen er blitt en viktig del av norsk samtidshistorie.

Ella Marie Hætta Isaksen hadde joiket om Alta-aksjonen da hun vant sangkonkurransen Stjernekamp på NRK i 2017. I år ble det tydelig at kampen fra Alta lever videre.

I filmen «Rahčan – Ellas opprør», som Fritt Ord har støttet, får vi se henne i det hun vinner Stjernekamp. Hun sier: «Jeg ansatte meg sjøl den dagen til å dyrke den samiske stoltheten, men også å utdanne majoritetsbefolkningen.»

Hun har lykkes i to miljøsaker, begge med sivil ulydighet som et virkemiddel. Protestleiren ved Repparfjord sto i 100 dager sommeren og høsten 2021. Og nå sist altså i Fosen-aksjonen.

«Samefolket er tradisjonelt kjent for å være stillferdig», ifølge honnørmottakeren. «Det er bedre å tenke mer og si mindre, heter det i et gammelt samisk ordtak», som hun viser til. Mange av oss kunne ha godt av å lytte til dette ordtaket. Men noen ganger må man si mer – si ifra –  og gjøre det slik at det blir lyttet til.

Apropos sivil ulydighet, det kreves noen egenskaper. Mye frysing og venting, ifølge honnørmottakeren. Hun har også noen mer spesifikke tips: Trikset er å være fullstendig slapp i kroppen. Unngå å sprelle eller gjøre annen motstand. Du skal bare henge der, livløs som et slaktet dyr, det er da du er vanskeligst å fjerne. “Min egen personlige rekord er å bli fraktet bort av fem personer”, skriver hun.

Sivil ulydighet, er det noe å tildele honnør for?

Hva om noen andre utøver sivil ulydighet, grupper der vi kjenner mer på antipati enn sympati. Blir det nye tildelinger fra Fritt Ord da?

Spørsmålet må jo stilles. Men det var kombinasjonen av treffende retorikk og sivil ulydighet som virkemiddel – som traff så bra denne gangen.

Pluss detaljene, som jo ikke er detaljer: Gå langt nok, men ikke for langt. Opptre med et smil. Avslutt i tide.

Ikke minst gis honnøren fordi det her gjaldt menneskerettigheter. Fosen-aksjonen kom dessuten ikke som et tilfeldig blaff, men var del av et langsiktig og bevisst arbeid.

I den nevnte dokumentarfilmen fra 2022 ser vi Ella Marie Hætta Isaksen sitte ved pianoet. Hun sier: «Musikken er mitt beste våpen. Men det er et våpen man må sitte og spikke på lenge, før det er klar til kamp.»

Hun komponerer, forkaster, skriver på nytt, og øver. Slik oppfatter vi henne både som musiker og aksjonist, en som forbereder seg og er nøye med detaljer og planlegging. Da blir hun hørt av mange.

Hun viser og signaliserer noe ekte. Alt er ikke planlagt. Men hun er god til å observere, kjenne etter, bruke anledningen. Hun ser hva som treffer og smir på det.

Hennes dobbelthet når fram til publikum: hun viser styrke og sårbarhet. Hun dyrker det tradisjonelle samiske og samtidig ung og moderne synthpopmusikk (med samiske og engelske tekster om hverandre.)

Ella Marie Hætta Isaksen har norsk far og samisk mor.

Det gir et utsyn ikke så mange har. Hun er kompromissløs, men viser seg også som sårbar.
Det gir dybde og troverdighet til kampen.