Det er en glede for meg på vegne av Institusjonen Fritt Ord å kunne ønske alle hjertelig velkommen. En spesiell glede er det å kunne ønske årets prisvinner, Bjørgulf Braanen, velkommen. Han skal idag overrekkes Fritt Ord-prisen for, som vi sier i begrunnelsen, “hans fremragende bidrag til seriøs politisk journalistikk i samvirke med sine medarbeidere i Klassekampen. Under Braanens ledelse er Klassekampen blitt en viktig arena for fri meningsutveksling uten at det har gått ut over avisens klare politiske profil.” Det står videre i vår pressemelding: “Som engasjert og slagkraftig skrivende redaktør har Braanen bidratt til å videreutvikle den politiske journalistikken. Han og redaksjonen tar ofte opp ytringsfrihetstemaer, gjerne med selvstendige og debattskapende vinklinger. Klassekampen utmerker ved sin konsekvente prioritering av politikk og kultur. Som et mer dagsordensettende forum legger avisen for dagen både sa uavhengighet og journalistisk kreativitet.” – slik står det skrevet og det er så sant så er sant.

Braanen er født i 1956. Han begynte som journalist i Klassekampen i 1984. Han arbeidet i Etter Børs-redaksjonen i Dagen Næringsliv i ti år før han kom tilbake til Klassekampen der han ble ansvarlig redaktør i 2000. Braanen har organisasjonserfaring som leder i Yrkesskoleelevenes og lærlingenes interesseorganisasjon og i Rød Ungdom. Han har vært sveiselærling og har ett grunnfag fra universitetet.

Da Dagbladet for en tid siden utpekte ham til en av de ti viktigste intellektuelle i landet, sa han at dette kom til å gjøre ham til et mobbeoffer resten av livet. Det blir kanskje ikke bedre nå. Da det var blitt bekjentgjort at han skulle få en pris fra den private Institusjonen Fritt Ord, sa han da også på spørsmål fra Morgenbladet at kulturstøtten ikke burde privatiseres for da ble man avhengig av at noen få mennesker sa at “dette er kulturelt høyverdig, dette er viktig”. Det er naturligvis mulig at den norske stat kunne ha funnet på å gi Braanen en slik pris som han jo så absolutt fortjener. – Men det er ikke sikkert, og da kan det jo være godt å ha en institusjon som Fritt Ord som kjenner sin besøkelsestid. Jeg ser Braanens poeng. De offentlige penger er jo våre alles penger, noe som medfører andre forpliktelser og hensyn ved fordeling enn når det gjelder private penger. Det offentlige bør da også komme tungt inn når det gjelder slike saker som kulturstøtte og pressestøtte. Men det er ikke så dumt å ha noen helt uavhengige private kilder som supplement. Det kan bidra til variasjon, fleksibilitet, mangfold, mindre byråkrati, mulighet for å gripe en god ide så å si – i flukten, og altså – med å gi pris til Bjørgulf Braanen. Nå kan det være at Braanen og jeg simpelthen ikke er enige på dette punkt, men hvorfor skulle vi være det? Klassekampen har forøvrig gående en artikkelserie om stiftelsenes betydning for norsk kultur. Den tredje sto idag. Serien er et eksempel på god, kritisk kulturjournalistikk som tar opp et helt sentralt, og foreløpig underkommunisert, aspekt ved norsk kulturpolitikk.

Du har ikke bedt om å bli utpekt til en viktig intellektuell eller om å få Fritt Ords pris. Du har bare gjort en fremragende innsats i og for norsk offentlighet, og det har du gjort på grunnlag av ekte engasjement, noe som ble demonstrert da du gikk fra en godt betalt jobb i Dagens Næringsliv tilbake til Klassekampen. Og så må du jo bare finne deg i å bære den anerkjennelse og ros som følger.

Vi var noen få ja, som fant ut at du skulle få prisen. Vi skal ikke ha noen takk, vi strever bare med å gjøre noen anstendige valg. Du har deg selv å takke for denne prisen, og for det behag såvel som for det ubehag som måtte følge. Vi håper og tror dog at behaget blir godt større enn ubehaget. Dessuten har vi erfart at det er flere enn den lille gruppe som tok beslutningen som mener at det var en riktig beslutning – mange, mange flere, og ikke bare på venstresiden, skjønt de er nok i flertall.

Braanen er både en fremragende politisk journalist og en fremragende redaktør. Det ene følger ikke nødvendigvis av det annet. Når jeg ser Braanens signatur, leser jeg alltid artikkelen. Det vil jeg tro det er mange som gjør, og det er i så fall en sikker test på den gode journalist. Hvordan han fungerer som redaktør, er det jo litt vanskeligere for oss som står utenfor å bedømme. I et portrettintervju i Dagens Næringsliv får vi imidlertid lettet litt på sløret. Braanen redigerte i sin tid Etter Børs-sidene i Dagens Næringsliv og lurer på hva hans gamle kolleger der mener om ham. Som den gode avismann han er, overtar han intervjuerens rolle og spør den egentlige intervjuer: Mente de at jeg var brautende? – Ja. – Og kranglete? – Ja. – Og oppblåst? – Ja. – At jeg bare turet frem liksom, og blei gæren hvis folk ikke var enig med meg? – Ja. Men så fremgår det nedenfor at “Til å være en såpass fryktet kollega, var populariteten hans oppsiktsvekkende.” Det er åpenbart ikke galt å være tydelig, bare man er det på den rette måten og har den naturlige autoritet. Når det gjelder Klassekampen, kan vi bare konstatere at han har skapt et fremragende redaksjonelt team, av unge, dyktige og engasjerte mennesker.

“Klassekampen spiller en helt avgjørende rolle i norsk offentlighet”. Dette er et sitat fra Braanen. Det er som jeg skulle sagt det selv. Han fortsetter: “… i tillegg spiller vi en rolle på venstresida i seg sjøl: som en arena for debatt om strategier for norsk venstreradikal politikk.” Også dette er helt korrekt. Poenget er hans dobbelte engasjement. På den ene side – engasjementet for å skape en arena for fri meningsutveksling, viljen til å skape rom for argumenter fra forskjellige hold og til å lytte til argumenter eller gjennom debatt og utvikle holdbare politiske holdninger. På den annen side – å fremme disse holdninger og kjempe for egne politiske synspunkter.

At dette dobbelte engasjement kan skape dilemmaer opplevde han i vinter da han skrev en leder der han sammenlignet rettsprosessen mot den holocaust- reformistiske historikeren David Irving med prosessen i Tyrkia mot forfatteren Orhan Pamuk. Det var mange som mente at det var greit at Irving ble straffet, men protesterte mot Tyrkia. Braanen syntes altså ikke at det var så greit, selv om ingen kunne mistenke ham for å ha sympati med Irvings standpunkter. “Det var en sånn artikkel der jeg stod og trippa før jeg sendte den fra meg,” sier han selv. I noen tilfeller kan det ha sine omkostninger å stå for prinsippet om fri meningsutveksling. Det er viktig at noen er villig til å ta de omkostningene.

Å være akademiker og intellektuell er ikke nødvendigvis det samme. Det vil ha fremgått av hva jeg har sagt at Braanen, som må kunne betegnes som en viktig intellektuell, kun har et grunnfag fra universitetet. Men så er det da heller ikke et hvilket som helst grunnfag. Det er historie grunnfag. Med det kan man åpenbart komme langt. Poenget er at Braanen har såvel kunnskaper som engasjement i historie. “Jeg vil ha journalister som inngår i en tradisjon og som har blikk for tradisjonen,” uttalte han nylig på et seminar i Bergen. Det Braanen savner i dagens norske medier var en form for narrativ historiefortelling av et slag man finner i de beste engelske og tyske aviser. Braanen er åpenbart parat til ytterligere å bidra til å utvikle den politiske journalistikk. Vi kan bare ønske – lykke til.

Kjære Bjørgulv Braanen. Det er et privilegium for meg å kunne overrekke deg Fritt Ord-prisen for 2006 i form av Nils Aass’ statuett, en sjekk på 350.000 kroner og – kopi av brev fra Finansdepartementet der det fremgår at pengene er skattefri.