Jeg er halvveis i min tid her som såkalt “visiting fellow” ved Reuters Institute for the Study of Journalism ved universitetet i Oxford. Mens jeg skriver dette, har solen endelig kikket fram, etter nesten halvannen måned med kontinuerlig regn – Bergen er ingenting imot hva England har å by på av skitvær.

Men nå er det sol i Oxford, raketter i Midtøsten, og imorgen skal jeg nok en gang spille seks runder squash med Roman fra Ukraina – en av et dusin andre journalister som jeg deler tid med på instituttet. Det er det beste med dette oppholdet: Menneskene.

Vi er en gjeng journalister fra hele verden som for noen måneder jobber og snakker og diskuterer på instituttet. Noen kommer hit direkte fra krig, andre lever med daglige trusler og trakasseringer som hadde blitt førstesidestoff om en norsk journalist hadde opplevd noe liknende én gang. Vi diskuterer krig, traumer, tap av jobber, tvil om yrkets framtid, frykt og håp for kunstig intelligens og sosiale medier. Er journalistikk ennå viktig? Er det vi lager ennå en del av samfunnsveven? Vi er et lite dusin veldig sterke meninger fra hele verden, med hver våre tanker om hvor verden går og hvilken plass media har i den.

Jeg for min del forstår stadig bedre hvor unik den nordiske mediemodellen er, og hvor knyttet media er med det samfunnet det lever i. Sett utenfra er kanskje også norske medier elitistiske, men sammenliknet med store deler av verden har vi et kobbel av norske journalister som (ennå) kommer til bransjen med variert erfaring og bakgrunn.

Vi kan takke det norske utdanningssystemet for det, og vår velferdsmodell. Å sitte på innsiden av en universitetsby med så mange gamle og vedvarende murer får det til å rykke litt i en norsk sosialdemokrat som tenker at allemannsretten omfatter også kunnskap.

Hver uke her følger samme mal: Mandag og tirsdag skal vi jobbe med eget prosjekt.

Mitt prosjekt handler om hvordan media møter, intervjuer og presenterer dem av oss som har gjort de verste tingene. Prosjektet tar utgangspunkt i mine mange møter med overgripere og pedofile gjennom årene, men som vi ser av nyårets rettssak mot Marius og de mange sakene omkring Epstein-kretsen, er det nok av saker å velge i.

Jeg er så heldig å ha kommet i kontakt med et knippe kriminologer utenfor instituttet som hjelper meg godt med litteratur, kontakter og praktisk hjelp. Neste uke betaler jeg tilbake med et foredrag for dem.

Samtidig – jeg skriver at vi “skal” jobbe med eget prosjekt. For det er altfor, altfor lett å bli distrahert i denne byen. Det er bøttevis av seminarer og foredrag og puber og squashpartnere og quizkvelder på puber og evensong på collegene og enda flere puber man må sjekke ut.

De neste dagene, onsdag, torsdag og fredag, er det internseminarer på instituttet. Vi samler oss i en halvsirkel i møterommet i første etasje, og mens rubgyspillerne i parken utenfor brøler og fuglene plystrer, diskuterer vi så forsøksvis høflig som engasjerte journalister klarer. Det er krevende og viktige samtaler som jeg bærer med meg langt inn i helgene.

Så er det videre ut i Oxford. Hvor man enn er, møter man folk fra hele verden.

Jeg drar på foredrag om Gud og AI og møter overgrepsjurister. Jeg drar på seminar om å feile, og får en mannsforsker i nabostolen. Jeg henger med på presentasjoner fra kriminologer og matematikere og hebraiskforskere, og møter folk som studerer ballett i Khazakhstan og science fiction-forfattere og frustrerte doktorgradsstudenter som jobber så mye at jeg blir bekymra og misunnelig.

Det er et mylder av hjerner og ønsker og meninger og drømmer i denne byen som griper.

Jeg tar et glass på den utrolig bråkete puben hvor C.S. Lewis og Tolkien møttes for å diskutere, i dag stappfull av nitten-tjueåringer som lever alene for første gang.

Det er vakkert å vite at denne eldgamle byen, med kapeller på størrelse med katedraler, parker med egen hjortestamme og flere hundre år gamle biblioteker – alt er bygget opp for at unge mennesker skal lære. Det er en gammel by, men først og fremst en ung by. Det gir håp. Og plass til en øl til på The White Horse.

Gode råd til neste Oxford fellow

Hvis du er nestemann, her er mine fem råd til deg som neste fellow:
1. Spis middag på Balliol College. Finere kantine enn den hallen skal du lete lenge etter.
2. Spis lunsj på Somerville College. Naboen til ditt eget college, som er Green Templeton (men litt bedre mat).
3. Husk dress/kjole og dra på formal dinner på Green Templeton College. Lunsjen her er bra, men middagen og stemningen på en formal hos GTC er blant de beste, ifølge dem som vet.
4. Få deg rom på Masters’ Field ved Balliol. Det er unikt dyrt og vanskelig å finne seg husvære i Oxford. Havner du i Fellows House får du en egen liten toroms og et kjøkken du må dele med tre andre, og det hele ligger et steinkast fra Broad Street (sentrum).
5. Beveg deg! Kjøp sykkel prompte. Gå turer i University Park og parken til Magdalen College. Jogg langs kanalene. Gjør som Barbara fra Kroatia, og tren roing så du kan bli med på collegets ro-lag!

Billedgalleriet under er en “best of” fra flere fellows i Oxford.