Kronikk: Stemmene vi mangler

4. oktober 2021

Jan Grue, Olaug Nilssen og Bjørn Hatterud ble 30. september tildelt Fritt Ords Pris for deres sterke og kritiske bidrag til å belyse samfunnssituasjonen og ytringskulturen for funksjonshemmede i Norge. Denne kronikken er en forkortet versjon av talen styreleder i Fritt Ord, Grete Brochmann holdt under prisutdelingen.

I en tid da mangfold har blitt et allestedsnærværende honnørord, er det slående i hvor liten grad funksjonshemmede inkluderes i diskusjonene.

De tre forfatterne Jan Grue, Olaug Nilssen og Bjørn Hatterud ble torsdag 30. september tildelt Fritt Ords Pris for deres sterke og kritiske bidrag til å belyse samfunnssituasjonen og ytringskulturen for funksjonshemmede i Norge. Gjennom debattskapende innlegg og litteratur av høy kvalitet fremhever de hvilket samfunnsproblem lave forventninger og svak ytringskultur faktisk er for denne sammensatte gruppen.

Grue, Hatterud og Nilssen løfter fram sine historier og erfaringer, enten om egen funksjonsnedsettelse eller som pårørende. De tre forfatterskapene viser hvordan selvbiografisk skjønnlitteratur kan være en slagkraftig sjanger. Formen kommuniserer politisk på en annerledes måte; effektiv bevisstgjøring gjennom empati og poesi.

Stiftelsen Fritt Ord er grunnleggende opptatt av ulike gruppers forutsetninger for deltakelse i offentlig debatt. Personer med nedsatt funksjonsevne sliter spesielt hardt med å bli hørt. Synspunkter og perspektiver fra denne gruppen blir ofte oversett i diskusjoner om menneskerettigheter og ytringsfrihet, og gruppen blir sjelden representert i offentlige utredninger. I den aktuelle Ytringsfrihetskommisjonen med 18 medlemmer er det for eksempel mange med minoritetsbakgrunn, men ingen med nedsatt funksjonsevne.

Nylig stemte Stortinget ned et tredje forsøk på å gjøre FN-konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter til norsk lov. Den første kartleggingen av hatytringer mot funksjonshemmede viste at én av tre opplever krenkende ytringer jevnlig, mens én av fire rapporterer om hatefulle ytringer. I motsetning til for eksempel skeive og etniske eller religiøse minoriteter har de likevel fått lite oppmerksomhet hos politiet og i domstolene. I en tid da mangfold har blitt et allestedsnærværende honnørord, er det slående i hvor liten grad funksjonshemmede inkluderes i diskusjonene.

Grete Brochmann
Grete Brochmann, styreleder i Fritt Ord.
Foto: Helge Brekke

De tre forfatterne Grue, Nilssen og Hatterud har gjennom bøkene sine skapt en plattform i offentligheten og gitt språk til mennesker som ofte ikke finner sitt eget, og som ikke blir sett eller hørt. Gjennom sine egne livserfaringer bidrar de til å skrive en marginalisert samfunnsgruppe fram fra skyggene. Alle tre forholder seg til den tvetydige tilhørigheten til en velutviklet velferdsstat, men snakker like fullt med tre veldig forskjellige stemmer.

Jan Grue har med boken Jeg lever et liv som ligner deres (2019) levert en slags annerledeshetens sosiologi i litterær form. Det er en beretning om en livslang kamp mot andres definisjoner, i en kontinuerlig overvinnelse av kroppslige begrensninger. Forfatteren ser seg selv som privilegert og sårbar. Han skriver: «Jeg har kommet dit jeg er ved egen innsats, utelukkende fordi jeg lever i et samfunn som anerkjenner denne innsatsen, og supplerer der det trengs.» Men boken vitner også om en lang og vedvarende kamp med systemet for å få innfridd rettigheter, og om graverende feil som har vært gjort.

I årets bok Hvis jeg faller er «usynlig arbeid» en ledetråd. Den overveldende mengden usett innsats som er nødvendig for å få hverdagen til å fungere. Og for forfatteren er selvrespekten uløselig knyttet til det å stå i arbeid.
Bøkene til Jan Grue er filosofiske og eksistensielle. De snakker til oss alle. Han sier selv han har skrevet av seg andres blikk.

Bjørn Hatteruds selvbiografiske bøker er også overvinnelseshistorie. Om å vokse opp som homofil og funksjonshemmet i en liten bygd. Bøkene Mot normalt og Mjøsa rundt med mor er sterke beretninger om en oppvekst med vedvarende slit og fysisk smerte. Det er en barsk og vond historie, men den er skrevet med geist og ukuelighet, samt en god porsjon humor og varme. Bøkene hans har blitt en blanding av reiseskildring i tid og rom, analyser av by/bygd, klasseforhold, kropp, lokalsamfunn, ensomhet og familie.

Ingen som har lest bøkene til Bjørn Hatterud kan være i tvil om hvilke prøvelser han har vært utsatt for, hvilke barrierer han sto overfor og hvilke dårlige utsikter som lå i horisonten. Men i ettertid er hans livshistorie en grunnleggende lys beretning. Til tross for å bli uføretrygdet som 30-åring kom han gradvis inn i et kreativt felt, der han begynte å skrive tekster om annerledeshet. Om å være homo som ikke passet inn, om funksjonshemninger og stigmatisert arbeiderklassekultur. Han er kunstkritiker, kurator, eksperimentell musikkskaper og forfatter. Han fikk steg for steg det han selv kaller en «karriere som profesjonelt annleis i kulturlivet». Forfatteren beskriver funksjonshemningen som en paradoksal fluktrute ut i offentligheten.

Olaug Nilssen skriver fra et pårørende-perspektiv. Om å være forelder til et barn med spesielle omsorgsbehov, og om politiske og eksistensielle sider ved dette. Tung tids tale er beskrevet som selvbiografisk, og handler om en familiesituasjon med behov for omsorgs- og velferdstjenester overfor sønnen Daniel – et barn med autisme og utviklingshemning. Felles for personer med utviklingshemning er at de i liten grad kan være talspersoner for egen sak. Olaug Nilssen har i mange intervjuer reflektert inngående om de etiske dilemmaene man står i ved å utlevere en slik person. Det er et uhyre vanskelig valg. Sønnen kan aldri ta til motmæle.

Men avveiningen resulterte i en drivende roman, med kraftig avtrykk i norsk offentlighet. Boken handler om krevende kjærlighet og en kamp for å få riktig behandlingstilbud og avlastning i en utsatt familiesituasjon. Boken har gjort at temaet har blitt tatt på alvor i en ny grad.
Forfatteren sier selv at skjønnlitteraturen som medium har vist seg å være virkningsfull. Hun har ikke tall på hvor mange kronikker, debatter og foredrag hun har bidratt med tidligere, men at romanen brakte temaet på dagsordenen på en helt ny måte. Galgenhumor og fortvilende ærlighet viste seg å nå fram.

Alle disse tre forfatterne beretter om uvanlige, vanlige liv. De tre forfatterskapene er bevisstgjørende om betydningen av et romsligere samfunn. Det handler om likestilling og verdighet, om politikk og representasjon. Grunnforutsetningen for dette er at temaene og perspektivene tas opp og diskuteres.
Jan Grue, Olaug Nilssen og Bjørn Hatterud bidrar alle tre til å utvide ytringsrommet i Norge.

Denne teksten ble publisert i VG 1. oktober 2021. En lengre versjon ble fremført muntlig under utdelingen av Fritt Ords Pris torsdag 30. september og kan leses her.