Prisene ble tildelt for deres sterke og kritiske bidrag til å belyse samfunnssituasjonen og ytringskulturen for funksjonshemmede i Norge. Prisseremonien ble ledet av styreleder i Fritt Ord, Grete Brochmann.
Et opptak av prisutdelingen med alle taler og musikkinnslag kan du se her.

Tale til prismottakerne av Grete Brochmann, styreleder i Fritt Ord

Kjære prismottakere – Jan Grue, Bjørn Hatterud og Olaug Nilssen – og kjære gjester!

Hjertelig velkommen til denne litt forsinkede seremonien i anledning Fritt Ords pris for 2021 – stiftelsens høyeste utmerkelse. Det har også for Fritt Ord vært en svært uvanlig tid, og vi har ventet måned for måned på å kunne invitere til denne feiringen. Så det er i dag med jubel og glede at vi endelig kan samles.

De tre forfatterne får prisen for sterke og kritiske bidrag til å belyse samfunnssituasjonen og ytringskulturen for funksjonshemmede i Norge. Gjennom debattskapende innlegg og litteratur av høy kvalitet fremhever prisvinnerne hvilket samfunnsproblem lave forventninger og svak ytringskultur faktisk er for denne sammensatte gruppen.

Grue, Hatterud og Nilssen er prisbelønte forfattere som løfter fram sine historier og erfaringer, enten om egen funksjonsnedsettelse eller som pårørende. Bøkene leses med stor interesse og innlevelse i vide kretser. Det litterære språket bidrar utvilsomt til kraften i budskapet og åpner nye muligheter for kommunikasjon. De tre forfatterskapene viser hvordan selvbiografisk skjønnlitteratur kan være en slagkraftig sjanger ut over å gi gode personlige leseropplevelser. Det egenerfarte – følelseskraften – trenger inn der faglighet, dokumentasjon og rasjonalisme ikke har tilgang. Formen kommuniserer politisk på en annerledes måte; effektiv bevisstgjøring gjennom empati og poesi.

For oss i Fritt Ord er offentlig kommunikasjon og engasjement sentrale dimensjoner, og stiftelsen er grunnleggende opptatt av ulike gruppers forutsetninger for deltakelse i offentlig debatt.

En vesentlig grunn til at ytringsfriheten skal beskyttes, er at flest mulig ulike synspunkter skal kunne brytes mot hverandre. Personer med nedsatt funksjonsevne sliter spesielt hardt med å bli hørt. Mediene er i liten grad interessert, og synspunkter og perspektiver fra denne gruppen blir ofte ekskludert eller oversett i diskusjoner om menneskerettigheter, ytringsfrihet og ytringskultur. Gruppen blir sjelden representert i offentlige utredninger. En klar forbigåelse i denne sammenheng er den aktuelle Ytringsfrihetskommisjonen med 18 medlemmer – mange med minoritetsbakgrunn, men ingen med nedsatt funksjonsevne.

Nylig stemte Stortinget ned et tredje forsøk på å gjøre FN-konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter til norsk lov. Gruppen er dermed dårligere beskyttet enn andre utsatte grupper, som barn, kvinner og de som diskrimineres ut fra seksuell legning, hudfarge og etnisk bakgrunn.

Ytringsklimaet for funksjonshemmede er tøft. Den første kartleggingen av hatytringer mot denne store gruppen ble gjennomført så sent som for tre år siden. Den viste at én av tre opplever krenkende ytringer jevnlig, mens én av fire rapporterer om hatefulle ytringer. Funksjonshemmede er en av de vernede gruppene i straffelovens forbud mot hatytringer. Men i motsetning til for eksempel skeive og etniske eller religiøse minoriteter har den likevel fått lite oppmerksomhet – både hos politiet og i domstolene.

Hvis vi ser alle funksjonsnedsettelser under ett, utgjør denne svært sammensatte gruppen 18-20 prosent av befolkningen. Vi snakker med andre ord om samfunnets største minoritet. Deler av den har også funksjonsnedsettelser som ikke synes for omverdenen, noe som – kanskje paradoksalt – kan være spesielt utfordrende – eller i det minste vanskelig på en annerledes måte.

I en tid da mangfold har blitt et allestedsnærværende honnørord, er det slående i hvor liten grad funksjonshemmede bringes inn og inkluderes i diskusjonene. Helt grunnleggende handler det om likestilling, tilgang til ressurser, beskyttelse mot diskriminering og muligheter til samfunnsdeltakelse. Likeverdig medborgerskap, kort og godt.

Å bli lyttet til i offentligheten er vesentlig.

Våre tre priskandidater har gjennom bøkene sine og gjennom offentlig debatt åpnet en ny flik av verden for oss. De har skapt en plattform i offentligheten og gitt språk til mennesker som ofte ikke finner sitt eget, og som ikke blir sett eller hørt. De tre forfatterne bidrar gjennom sine egne livserfaringer til å skrive en sammensatt, marginalisert samfunnsgruppe fram fra skyggene.

Få som leser disse bøkene er i tvil om at dette har krevet og krever hardt arbeid, hele tiden – hver dag. Men bøkene er også velopplagte og offensive, noe som får leseren med på laget. Det er et ressurssterkt trekløver vi står overfor, som ikke underslår betydningen av støtte i nære omgivelser; verdien av å ha folk rundt seg som mestrer hjelpeapparatet, som har ressurser og utholdenhet overfor omverdenen.

Og alle tre forholder seg til den tvetydige tilhørigheten til en velutviklet velferdsstat. Men forfatterne snakker like fullt med tre veldig forskjellige stemmer.

Jan Grue har med boken Jeg lever et liv som ligner deres levert en slags annerledeshetens sosiologi i litterær form. Men boken er også en synliggjøring av begrensningene ved annerledesperspektivet. Det er et tvisynt prosjekt – åpent, men insisterende i å avvise negative forventninger, antatte begrensninger og medisinsk determinisme. Det er en livsberetning – en levnetsbeskrivelse med hans egne ord – en livslang kamp mot andres definisjoner, en selvfølgeliggjøring av ambisjoner og ikke minst innfrielsen av ambisjonene i fullt monn. I kontinuerlig overvinnelse av kroppslige begrensninger.

Grue skriver: «Jeg var stadig i kontakt med Terminus, den romerske guden for grenser og grensemarkører. Et lite emosjonelt ekko treffer meg hver eneste gang et trappetrinn er for høyt, hver gang en dør er for trang, hver gang et hjørne er for skarpt. «Sannheten er at vennene mine kan gå sin vei når som helst, til et sted der jeg ikke kan følge dem»

Den essayistiske boken er full av motsetningsfylte sannheter. Forfatteren ser seg selv som privilegert og sårbar. Han kommer fra en ressurssterk bakgrunn, har arbeidet hardt og trenger hjelp. Han skriver: «Jeg har kommet dit jeg er ved egen innsats, utelukkende fordi jeg lever i et samfunn som anerkjenner denne innsatsen, og supplerer der det trengs.» Men boken vitner også om en lang og vedvarende kamp med systemet – en kamp for å få innfridd rettigheter, og om graverende feil som har vært gjort.

I årets bok – Hvis jeg faller – er «usynlig arbeid» en ledetråd, den overveldende mengde usett innsats som er nødvendig for å få hverdagen til å fungere. Og for forfatteren er selvrespekten og selve medlemskapet i samfunnet uløselig knyttet til det å stå i arbeid.

Bøkene til Jan Grue er filosofiske og eksistensielle. De snakker til oss alle. Grue vegrer seg mot å skulle gi mening til sykdommer – til moralsk instruksjon for allmennheten – «inspirasjonsporno», som han kaller det med Stella Youngs begrep: «Kjipe erfaringer er bare kjipe erfaringer, som man står fritt til å gjøre hva man vil ut av.» Han sier selv han har skrevet av seg andres blikk.

Bjørn Hatteruds selvbiografiske bøker er også overvinnelseshistorie. En livsberetning mot alle odds; om å vokse opp som homofil og funksjonshemmet i en liten mjøsbygd. Bøkene Mot normalt og Mjøsa rundt med mor er sterke beretninger om en oppvekst med vedvarende slit og fysisk smerte; operasjoner, håp og skuffelser – nedtrykthet og mobbing. Det er en barsk og vond historie, men den er skrevet med geist og ukuelighet, samt en god porsjon humor og varme. Bøkene hans har blitt en blanding av reiseskildring i tid og rom, analyser av by/bygd, klasseforhold, kropp, lokalsamfunn, ensomhet og familie. Mjøsa rundt med mor handler om alt dette, flettet sammen i en reiserute rundt Norges største innsjø med mange innlagte omveier til fortid og oppvekst. Lokalpoesien representeres av Ole Ivars, Vazelina Bilopphøggers og fremfor alt Prøysen.

Boken er en tvisynt kjærlighetserklæring til barndommens rike – et lokalmiljø der tradisjoner er sterke og der familier har kjent hverandre gjennom generasjoner. Hva det betyr å høre til er et grunnspørsmål som følger med på veien, og kostnadene når man ikke passer inn i et konformt bygdemiljø. «Jeg er en homo som driver med støymusikk, jobber med samtidskunst og skriver om obskur kultur, men som fremdeles er forma av ei bygd jeg mentalt aldri helt blir kvitt», sier Hatterud i et intervju i Klassekampen. «Hvis jeg begynner å ta avstand fra oppveksten min, kan det neste bli at jeg tar avstand fra at jeg er funksjonshemma og at jeg er homo».

Ingen som har lest bøkene til Bjørn Hatterud kan være i tvil om hvilke prøvelser han har vært utsatt for, hvilke barrierer han sto overfor og hvilke dårlige utsikter som lå i horisonten. Men biografien hans er like fullt en grunnleggende lys beretning i ettertid. Hatterud sier selv han ikke hadde akademiske referanser hjemmefra, og betegner seg selv som en klassereisende. Han ble uføretrygdet som 30-åring, men ga seg ikke – beveget seg gradvis inn i et kreativt felt, der han begynte å skrive tekster om annerledeshet. Om å være homo som ikke passet inn, om funksjonshemninger og stigmatisert arbeiderklassekultur. Det ble oppmerksomhet og det ene tok det andre. Han ble kunstkritiker, kurator, eksperimentell musikkskaper og etter hvert forfatter. Bjørn Hatterud fikk steg for steg det han selv kaller en «karriere som profesjonelt annleis i kulturlivet». Forfatteren beskriver funksjonshemningen som en paradoksal fluktrute ut i verden. Ut i offentligheten.

Olaug Nilssen skriver fra et pårørende-perspektiv. Om å være forelder til et barn med spesielle omsorgsbehov, og om politiske og eksistensielle sider ved dette. Tung tids tale er beskrevet som selvbiografisk, og handler om en familiesituasjon med behov for omsorgs- og velferdstjenester overfor sønnen Daniel – et barn med autisme og utviklingshemning. Sønnen mangler språk og er bokstavelig talt uten ytringsmulighet. Felles for personer med utviklingshemning er at de i liten grad kan være talspersoner for egen sak. Olaug Nilssen har i mange intervjuer reflektert inngående om de etiske dilemmaene man står i ved å utlevere en slik person. Det er snakk om et uhyre vanskelig valg. Sønnen kan aldri ta til motmæle.

Men avveiningen resulterte i en drivende roman, med kraftig avtrykk i norsk offentlighet. Boken handler om krevende kjærlighet og en kamp for å få riktig behandlingstilbud og avlastning i en utsatt familiesituasjon. Boken har gjort at temaet har blitt tatt på alvor i en ny grad.

Forfatteren sier selv at skjønnlitteraturen som medium har vist seg å være virkningsfull. Hun sier hun ikke har tall på hvor mange kronikker, debatter og foredrag hun har bidratt med tidligere, men at romanen brakte temaet på dagsordenen på en helt ny måte. Galgenhumor og direkte, fortvilende ærlighet viste seg å nå fram effektivt og omsvøpsløst.

Boken viser fram hverdagslige situasjoner. Den handler om å være utslitt, mentalt og fysisk. Olaug Nilssen setter ord på noe mange ikke selv klarer å artikulere. Tabubelagte temaer som egen avsky: «Eg er trøyt av deg. Du gjer meg sliten. Går det an å seie det med kjærleik?»

Det er smertefull åpenhet. Tabu, skam og skyld. Hvordan rettferdiggjøre at man ikke orker å ta vare på sitt eget barn? Og søskenreaksjoner. Sårbarheten for de andre i en søskenflokk med en som trenger usedvanlig mye omsorg. Hvordan det å ha et sterkt utviklingshemmet barn i familien påvirker alle relasjoner.

Boken handler om møtet med behandlingsapparatet. Overgangen fra å være «et vanlig ressurssterkt menneske» til å bli «klient». Lange køer, komplisert byråkrati. Hamre seg inn. Hvor mye hjelp kan man forvente i den moderne velferdsstaten? Det gode med velferdsstater er også onder, skriver hun: «Noe du skulle ønske du ikke trengte».

Tung tids tale er en rå, men varm beskrivelse av det motsetningsfylte livet med et elsket autistisk barn – den eksistensielle styrkeprøven det innebærer. Olaug Nilssens bok handler om temaer det er vanskelig å snakke om. Hun gir språk til utsatte familier og bidrar til bedre forståelse av livet med barn med særskilte behov.

Alle tre forfatterne beretter om uvanlige, vanlige liv. De beskriver allmennmenneskelige fenomener – universelle følelser, reaksjoner, relasjoner. Men de er også fortellinger om de skjøre grensene mellom utenforskap og innenforskap – og den samfunnsmessige overbygningen over det hele. Vi kan alle være en hårsbredd unna et litt mer annerledes liv enn det vi så for oss. Heldighetens tilfeldighet og kanskje forgjengelighet.

De tre forfatterskapene gir innsikt – de er bevisstgjørende om betydningen av et romsligere samfunn, der et vidt spektrum av mennesker kan finne seg til rette på likeverdig basis. Det handler om likestilling og verdighet – om politikk og representasjon. Men grunnforutsetningen for alt dette er at temaene og perspektivene bringes opp i dagen og diskuteres.

Kjære prisvinnere – dere bidrar alle tre til å utvide ytringsrommet i Norge. For denne innsatsen får dere Fritt Ords pris for 2021. På vegne av styret vil jeg overbringe de varmeste gratulasjoner.

JAN GRUE

I dag tenker jeg på det den amerikanske historikeren Paul Longmore en gang skrev: “Funksjonshemningens historie er en skjult historie.”
Og jeg tenker på noe jeg en gang hørte bli sagt av Liv Arum, som i mange år var generalsekretær i Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon: “Det er jo ingen som vil vite om denne verdenen.”
Jeg tenker på dette, og på de mange generasjonene med funksjonshemmede – med aktivister, forskere, pårørende og allierte – som har forsøkt å vise hva funksjonshemning er og som har stanget hodene sine, igjen og igjen, mot forestillingen om at funksjonshemning er et smalt og rart og marginalt tema, det er noe som gjelder de få, det er et individuelt problem. En personlig tragedie.
Funksjonshemning er ikke en personlige tragedie. Funksjonshemning er et spørsmål om strukturell ulikhet, om diskriminering, om samfunnsmessig ekskludering. Det er spørsmål som angår ett av syv mennesker direkte, og som berører oss alle gjennom vår familie, våre venner, våre kolleger, våre medmennesker. Mange av oss vet dette svært godt.
Men funksjonshemning er også et spørsmål som handler om å være i verden på en bestemt måte. Om en bestemt form for sårbarhet, en bestemt form for kroppslig erfaring, som likevel er av allmennmenneskelig betydning.
Dette er det underlige med funksjonshemning, som ofte er vanskelig å få kommunisert.
At så mange ulike erfaringer med kroppslige begrensninger og ekskludering fra samfunnet, ofte viser seg å ha så mange berøringspunkter.
At det, på godt og vondt, finnes et felles erfaringsgrunnlag. Kall det et rom for solidaritet.
Dette er et rom vi i større grad må utforske. Og her kan kanskje litteraturen, de allmennrettede, fortellende formene, komme til hjelp.
Jeg tror ikke at ordet alene, ord og setninger og fortellinger, kan forandre verden. Men jeg tror at vi må fortelle om funksjonshemning på nye måter. Fordi det har vært for lett for mange å tenke: Dette angår ikke meg. Dette er en verden jeg ikke vil vite om.
Kan hende kan litteraturen hjelpe. Ved å finne det språket, de fortellingene, de fremstillingsformene som gjør at også de som trodde de ikke ville vite, kan begynne å forstå.
Eller innse hvor mye de allerede vet, om de tør å tenke etter, om kroppslig sårbarhet.
Funksjonshemningens historie kan ikke forbli skjult. Så takk for denne prisen. Jeg håper den vil bidra til å vise solidaritetsgrunnlaget. Jeg håper den vil bidra til å vise at selv om funksjonshemning berører oss i svært forskjellig grad, så er det noe som angår oss alle.

OLAUG NILSSEN

Det er ei ære for meg å vere inkludert i selskap med Bjørn Hatterud og Jan Grue som mottakar av Fritt ords pris. Eg har ikkje sjølv funksjonshemming. Derimot er eg pårørande til Daniel, som har ei heilt anna funksjonshemming enn kva Bjørn og Jan har. Utfordringane hans er heilt annleis, hjelpetiltaka er heilt annleis og føresetnadane for å delta i samfunnet er heilt annleis.

Kan eg som pårørande tale Daniels sak, eller talar eg først og fremst mi eiga sak, ettersom eg treng så mykje hjelp til å vere omsorgsperson? Av og til synes eg det går ut på det same, andre gonger er det ein smertefull avstand mellom Daniels behov og mine behov.

I dag er Daniel med for å motta prisen. Det er det eg som har bestemt at han skal. Eg er svært glad for at Fritt ord har strekt seg langt for å legge til rette for at vi skulle få det til, og eg vil rette ein særleg takk til Knut Olav Åmås for tett oppfølging i denne planlegginga. Eg er også svært glad for at bufelleskapet Daniel bur i har strekt seg langt for at vi skulle få det til – og eg vil takke May Britt, Maren, Ane og nattevakta Daniel for godt samarbeid.

Ein kan seie at det skulle berre mangle. Men dilemmaet er at det er viktigast for oss andre – ikkje for Daniel sjølv – at han er med her i dag. Det er viktig for meg å få vise fram kva for ein type Daniel er – eg vil at de skal få sjå at han er ein flott tenåring, og eg vil at de skal få sjå kor mykje tilrettelegging han faktisk treng. Det kjennest dessutan ikkje rettvist at eg skal få pris og lovord, men at han ikkje får noko, sjølv om det er han eg skriv og snakkar så mykje om, på ein fri måte.

Men kva vil Daniel?

Om han sjølv får bestemme, vil han ete godteri, dusje, bade og sjå på iPad. Vandre, hoppe på trampoline og flippe på flippebrett. Vi rundt han bestemmer at han får ikkje lov til å gjere berre dette, vi bestemmer at han også skal lære ferdigheiter så langt det er mogeleg. Det er mange paradoks og dilemma knytt til kva det vil seie for Daniel å skulle bestemme over eige liv, og kva det vil seie for oss pårørande å bestemme kva som er hans beste.

Daniel er heldig. Då foreldra hans ikkje lenger klarte å ta seg av han på ein måte som var forsvarleg for familien, fekk han plass i eit bufelleskap i Bergen kommune – definert som ein barnebustad. Det er det mange som ikkje får. Det har vore bustadkø for psykisk utviklingshemma i over 20 år, og køa forplantar seg vidare til avlastningsbustadane, ettersom vaksne med psykisk utviklingshemming får plassar som eigentleg er meint for barn og unge. Dette gjeld ikkje berre i Bergen; det er mange kommunar i Norge som ikkje klarer å gje tilbod til personar med utviklingshemming og familiane deira.

Eg vågar å påstå at dette først og fremst handlar om kommuneøkonomi. Men det handlar også om at det manglar kompetanse. Før jul i fjor blei det kjent at Norge manglar 20000 vernepleiarar, og det er alvorleg, ettersom personar med alvorlege og samansette utfordringar treng å bli tatt vare på av personale som forstår kva dei jobbar med.

Det er ikkje godt betalt å jobbe i avlastningstenester og bufelleskap, og det er heller ikkje ein enkel jobb. Eg har tidlegare gitt vekk prispengar til trivselstiltak for tilsette i slike institusjonar, og det vil eg også gjere denne gongen. Eg vil at Maren, Ane, Daniel og Daniel skal ta med seg blomane heim til personalrommet, og fortelje May Britt at ho må planlegge noko kjekt som kjem personalet til gode, og noko anna kjekt som kjem dei som bur der til gode, for eg kjem til å gje vekk ein del av pengane eg får i dag til Daniel sitt bufelleskap. Dette er først og fremst meint som ei markering og eit forsøk på ei synleggjering av noko som likevel først og fremst må vere usynleg, for å beskytte og for å respektere personar med eit svært stort hjelpebehov.

Sjølv om eg erkjenner dette, vil ikkje eg takke nei til å tale fritt om
den gruppa Daniel representerer. Eg har ikkje psykisk
utviklingshemming og eg har ikkje autisme, men eg lever
tett på ein person som har desse diagnosane, og tett på instansane
som skal hjelpe han. Eg veit noko om dette, sjølv om eg ikkje sjølv har
funksjonshemming, og eg kjem ikkje til å slutte å snakke.

Takk igjen til Fritt ord, og stort gratulerer til Jan Grue og Bjørn Hatterud.

BJØRN HATTERUD

La meg starte med å takke Fritt Ord for prisen. Fremdeles har det ikke helt gått opp for meg.

I pressemeldinga for prisen står det at Jan Grue, Olaug Nilssen og jeg får prisen for vårt «sterke og kritiske bidrag til å belyse samfunnssituasjonen og ytringskulturen for funksjonshemmede i Norge».

Dette får meg til å tenke at denne prisen ikke bare er for oss tre. Dette er en pris som tilfaller alle som jobber for den største minoriteten vi har i Norge, oss med funksjonsnedsettelser.

Vi er en minoritet som er usynlig i det daglige. Svært mange med funksjonsnedsettelser sitter utenfor rommene der beslutninger tas, dagsorden formes eller makt utøves. Svært mange med funksjonsnedsettelser står utenfor yrkesliv, kjærlighetsliv, familieliv og sosialt liv.

Hverdagen for oss med funksjonsnedsettelser består av ekstra arbeidsoppgaver man må gjøre, hensyn man må ta og planer man må utarbeide. Stikkord her er medisiner, behandlinger, oppfølging, hjelpemidler og smertemestring. Legg så til at man har en større grad av generell slitasje, fordi alt er tyngre hvis man beveger seg tyngre.

Videre må man leve med blikk. Man blir vurdert på annet vis fordi kroppen er annerledes. Dette kan være alt fra undring og medynk, via spøkefulle kommentarer til forakt eller vemmelse. Enten dette er over annerledes motorikk, lyder, lukter, sår, arr, skjevheter eller de mange andre avvikene man selv ikke lenger tenker over ved sin egen kropp.

Det som er den daglige normalkroppen til oss med funksjonsnedsettelser blir regelmessig sett for første gang av fremmedes blikk. For fremmede ser denne kroppen, og hvordan den beveger seg, annerledes ut. Og fremmedes blikk betyr noe!

Alt dette er selvsagt slitsomt. Verre er at vi møter et samfunn som gjør ting vanskeligere. For det er slik, for de aller fleste av oss med funksjonsnedsettelser, at det ikke er den nedsatte funksjonen i kroppen som gjør at vi faller utenfor. Det som dytter oss ut av samfunnet, er at det er stengt av for folk med annerledes kropper. Arkitektur, design, offentlig språk, skoler, arbeidsliv, butikker og de langt fleste boliger er ikke formet slik at alle får slippe inn.

Det er altså ikke gitt at jeg skulle ende opp på en scene og motta en pris for ting jeg har skrevet og sagt. Formelt sett så er jeg fremdeles uføretrygdet, selv om jeg ikke får penger fra NAV, jeg tjener dem selv. Veien fra uføretrygd til en scene i norsk offentlighet har vært humpete og svingete. Det har ikke vært lett. Jeg vil, for å si det enkelt, ikke anbefale medfødte funksjonsnedsettelser som en karrierevei hvis du ikke absolutt må.

At jeg nå kan få takke for en slik pris, er altså en slags suksessfortelling, men den er ikke min ære alene. Prisen er et resultat av svært mange personers medvirkning. Har man funksjonsnedsettelser, blir man ekstra prisgitt de man møter i livet. I helsevesenet alene har jeg møtt hundrevis av flinke hender og gode øyne. Men også utenom helsevesenet har folk stilt opp for meg. Noen den ene gangen da jeg trengte det mest. Andre – igjen og igjen. Mange av de som har hjulpet meg er mine gjester i dag.

Jeg vil takke mine mange redaktører, medarbeidere, musikerkolleger og kolleger fra kunstverdenen. Som ikke ga meg opp de gangene jeg meldte avbud, leverte tekster for sent, eller ikke klarte å gjennomføre en avtale likevel.

Takk til alle venner som har løftet meg når jeg har trengt det og dratt meg videre når jeg har vært klar for det. Mange av dere som er her i dag har sett meg på vesentlig dårligere dager enn dette. Dere har sett meg fysisk sliten, psykisk nedbrutt, på vei ned i kjelleren mentalt, eller på vei til eller fra behandlinger eller undersøkelser. Jeg skammer meg ikke over å fortelle om disse tingene, fordi mine erfaringer er veldig representative for alle med funksjonsnedsettelser.

Videre vil jeg gjerne takke de nærmest meg. Broren min som lærte meg verdien av bevegelse og praktisk kunnskap. Peder som har holdt meg i hånda og holdt ut. Tanter og onkler og svigerfamilie. Mor og far, som lærte meg å aldri gi opp.

Uten dere hadde jeg definitivt ikke stått her i dag.