Mai Vo var blant mange som “fikk støtte av Fritt Ord i oktober”. Hun får støtte til manusutvikling av bok-og dokumentasjonsprosjektet «Vær som vann, min venn». Boken skal handle om hennes egen historie og om de norske båtflyktningene som kom fra Vietnam til Norge i tiårene etter Vietnamkrigen.

– Flukten var bare starten på vår historie, sier Vo, men men jeg har ikke kommet over en eneste båtflyktningsbok fortalt av andregenerasjons norsk-vietnamesere.
– Denne velintegrerte innvandrergruppen teller 23 000, men oppleves nærmest usynlig i norsk offentlighet. Til tross for at de har høyere utdanning og arbeidsdeltakelse enn majoritetsbefolkningen selv og rapporterer om bedre psykisk helse enn dem, sier hun.
Hun vil gjerne «bidra til å skape mer rom i vår «nye» norske identitet.
– Hvis ikke integreringen lykkes, får vi for stor strekk i laget. Da står selve demokratiet vårt i fare, sier Vo.

Bokprosjektet er inspirert av andre bøker som hun mener har utvidet ytringsrommet i Norge – som Abid Raja (Min skyld), Shazia Majid (Ut av skyggene), Åsne Seierstad (En av oss), Jan Grue (Jeg lever et liv som ligner deres) og Yohan Shanmugaratnam (Vi puster fortsatt).

Fra tankskip til designerleilighet
Vo tar utgangspunkt i sin egen families norske fortelling. Den starter på tankskipet Team Solviken i Sør-Kinahavet i 1982. Den norske tankeren plukker opp en liten gruppe flyktninger som driver på havet i en småbåt. Om bord er blant annet Vos mor, far, søster og eldre bror. Via tankskip, flyktningleir i Singapore og på Filippinene, sjømannskirke og FN-kvote havner familien snart i et rekkehus i Oppegård. Der ble Vo født og vokste opp. Nå har hun selv sine egne barn og familie i en vakker og romslig designerleilighet på Grønland i Oslo.

På korktavlen, med tråd og klype, henger dåp, bryllup og lykkelige barnebilder på rad. I miksen inngår et falmet bilde av menneskemassen på Team Solviken.
– Jeg fikk bildet av kaptein Håkon Thorvald Pedersen, sier Vo.
Pedersen er i dag 86 år og en av dem Vo håper å snakke med før det er for sent.
– Jeg har alltid tenkt at jeg skal skrive vår historie ned, men innså i forbindelse med min fars 70-årsdag at det haster litt, sier hun.

Vil gi frihetsfortelling til sine barn
Det første research-arbeidet kom i gang under koronaen, da Vos mor og far, som reiser mye for en kirke han er pastor i, hadde mer tid enn ellers. «Hvem var egentlig båtflyktningene fra Vietnam? Hva slags historier har de med seg, og hvordan har det gått med barna deres? Den første generasjonen med båtflyktninger har i liten grad delt deres historier», skrev Vo i søknaden : «Ingen har skrevet om klassereisen og integreringsreisen vi har gjort i stillhet (…) fra flyktninger til statsministerlønn (…) på én generasjon».

Rundt en millioner mennesker flyktet med spinkle fiskebåter fra Vietnam etter kommunistenes seier i 1975. Norge tok imot flere tusen av disse vietnamesiske båtflyktningene mellom 1975 og 1990. Til sammen kom det over 10 000.
– Selve båtflukten er godt dokumentert av Norsk Maritimt Museum, men ikke det som skjer med dem etterpå, sier Vo. Viktige sakprosaverk inkluderer John Chr. Knudsens Hjelpeapparat, flyktninger og livsløp: Fra Vietnam via transittleir til Norge og Marie Louise Seebergs Eksil eller diaspora? Hjem eller hjemland?, Frank Bjerkholt, Vietnam – det store bedraget, samt NRKs radiodokumentar Takk for friheten. Men Vo håper tilføye enda noe mer og hun tror fortellingen er viktig for alle vietnamesere i Norge. Til og med for hele Norge.
– Likevel drives jeg først og fremst av ønsket om å gi mine barn denne fortellingen. Jeg er redd de ellers skal bli Tesla-unger og miste perspektiver som har vært viktige for meg og mine foreldre, sier Vo. De er allerede “kritthvite”, som hun sier, og de har ikke lært vietnamesisk. Men hun ønsker at de i fremtiden likevel skal kjenne på takknemlighet – ikke takknemlighetsgjeld. Ikke bare for at Norge tok imot forfedrene på 1980-tallet, men for friheten og mulighetene vi lever med i dag. Vo trekker her en linje fra den kampen mot regimet i det totalitære Vietnam hennes foreldre forlot, og det totalitære Tyskland som okkuperte Norge.
– Den er lett å glemme, friheten vi tar for gitt. Jeg kjenner på noe felles med de mange gamle damene som husker krigen, eller har norske foreldre som opplevde krigen, sier hun.

Gangstere som har tapt ansikt
Vo understreker at vietnamesere som gruppe presterer høyt. De har ofte jobber med krav til høy utdanning. Hennes egen familie er et godt eksempel med sine overleger, jurister og ingeniører. Hun selv har karriere som jurist, advoakt, dommerfullmektig og seksjonssjef. Men det har ikke kommet på en fjøl. Som barn gikk Mai Vo gjennom en vanskelig opplevelse som førte til at hun måtte gå til retten for å få oppreisning, som offer. Foreldrene hennes skjøv problemet under teppet. Da flyttet den unge tenåringen ut – og havnet i barnevernet i mange år. I åtte år hadde derfor hun og moren og faren ingen kontakt. Men i dag har de skværet opp og har god kontakt. Foreldrene bruker sin opplevelse med barnevernet til å hjelpe andre i menigheten de er aktive i.
Problemet for dem var at de følte de tapte ansikt. Dette er noe av drivkraften for asiater, sier Vo, både en konfutsiansk verdi om å tilegne seg boklig kunnskap og å ikke «tape ansikt».

Og ikke alle vietnamesere har vært like vellykte og integrerte. Vietnamesere er også overrepresentert på kriminalstatistikken. Vo tror denne kontrasten mellom de veldig godt og de veldig lite integrerte nettopp kan skyldes tap av ansikt.
– Dette idealet skaper oppdrift for alle, men for de som har tapt ansikt, er det egentlig ingenting å tape lenger. Da kan veien ned være bratt i et hierarkisk system, sier hun.

Usynlig minoritet
Vo synes også norsk-vietnamesere flest likevel forblir usynlige, i politikken og kulturlivet. Det tror hun skyldes en kombinasjon av manglende tro på myndigheter og en latent rasisme det snakkes lite om i Norge.
– Det finnes en rasisme der ute. Det lønner seg ofte ikke å stikke hodet frem. Bare se på stortingspolitiker og tidligere byråd Lan Marie Berg. Mye av hetsen skyldes rett og slett at hun er halvt asiat.
– Jeg håper å gi mange av oss håp og mot.

Mai Vo har sagt opp jobben og satt av to år for å fullføre prosjektet. Målet er 350 sider litterære memoarer. Tre forlag har meldt interesse. Fritt Ord har bidratt med 150 000 kroner.

Les mer om andre prosjekter som fikk støtte i oktober her.

Tekst: Henrik Pryser Libell
Foto: Henrik Pryser Liell / André Clemetsen / Håkon Thorvald Pedersen / Privat

Les mer om båtflyktninger

Ocean Vuong, On earth we’re briefly gorgeous
Viet Thanh Nguyen, The Sympathizer
Nguyen Phan Que Mai, The mountains sing
Ngia M.Vo, The Vietnamese boat people