Fortell om en konkret situasjon fra eget liv der ytringsfriheten ble viktig.
På samme vis som en gestikulerende europeer klarer ikke jeg, en filosofisk anlagt designer, å tenke klart om jeg sitter på hendene mine. Jeg tegner som en forlengelse av stemme og sinn, både til refleksjon, diskusjon og kontemplasjon. Mattebøkene var blottet for regnestykker, men inneholdt heller croquisstudier av lærerens nese. Alt kunne tegnes, viskes ut og rables over, fritt og freidig. Så da karikaturstriden traff verden og mennesker ble drept for streker på et ark, fikk jeg en skremmende vekker. Jeg var klar over at tegninger kunne brukes som våpen for dehumanisering og spredning av hatprat, men aldri hadde jeg forestilt meg at tegnere var i livsfare. Jeg måtte spørre meg selv om jeg personlig ville turt å tegne hva som helst i kampen for ytringsfrihet når den er så skjør at illustratørene selvsensurerer i frykt for eget liv. Jeg mener sterkt at visuell kommunikasjon som ytring, kritikk, satire og aktivisme er noen av de viktigste plattformene for ytringsfriheten. Når verden faller sammen over hodet på oss, kan pennen visualisere en ny virkelighet. Men da må vi tåle å erkjenne hva bildene vekker i oss og hvorfor. Vi må evne å vurdere intensjonen bak et budskap.

Hva er styrkene ved ytringsfrihetssituasjonen i Norge?
At man kan føle seg sett, hørt og likeverdig er en av de største styrkene ved det norske ytringsklimaet.

Det har alltid vært kort vei for mannen i fjorden å overrekke et brev til kongen på trikken. Vi elsker at politikerne er frittalende godfolk i skinnvest med like lav utdanning som oss andre,

men dette er en skjør styrke som balanserer på folks opplevelse av lykke, velferd og trygghet i et mangfoldig samfunn. Når klasseskiller øker, ekkokamre forsterker ulikheter og velferden går ned, truer det ytringsfriheten. Vi har råd til å være rause med andre når vi føler oss rike selv. Som designer med fokus på etikk har det vært en øyeåpner å bli lest i verste mening når jeg har analysert andres design, heller enn med forståelse for at kritikk er en del av en kreativ prosess for å skape endring og nytenkning. Da har jeg kjent på hvordan et lite land med små miljø danner grobunn for en stillhetskultur, en form for sosial kontroll som knebler den som ser verden gjennom andre briller. Vi må tørre å se hverandre i øynene, vi er jo alle bare vanlige folk.

Hva er de største ytringsfrihetsproblemene i Norge? Og internasjonalt?
Vi nordmenn tror på fri vilje og fritt ord, så i mitt arbeid med etikk og næringsliv har jeg opplevd at det er uvant for mange å erkjenne i hvor stor grad våre valg blir styrt av økonomisk vinning. Vi glemmer at ytringsfrihet gjelder offentligheten, mens privat næringsliv setter egne spilleregler. Maktforhold, bias og manipulative virkemidler som skal fremme kommersiell vinning, er mer skummelt enn kansellering. Samtidig som en av Norges komikere gråt over spilt ironigenerasjon i en kronikk, ble en fransk komiker sparket fordi han i en satirisk kommentar stilte spørsmål om hvor mange som måtte dø i Gaza før man kan vitse om Israels leder. At verden knebler pressefrihet og kritikk av makta, burde være et hint om at vi aldri må bli for godt vant i vår frihet. Vi må kjempe de kampene som virkelig gjelder.

Forbrukermakt er også en form for ytringsfrihet vi må bruke når kommersielle ytringsplattformer med markedsmonopol (X og Meta) ikke fremmer det frie ord, men truer demokratiet. At X tilrettelegger for hatprat, samtidig som Meta skjuler propalestinske innlegg, burde gi oss alle panikk.

Å tro at det er kansellering og «woke»-bevegelsen som skader ytringsfriheten, er både “gullig” og urovekkende på samme tid.

Hvilken ytringsfrihetskamp har blitt glemt?
Jeg vil heller sette fokus på aktiv usynliggjøring enn passiv glemsel. Som identitetsdesigner fremmer jeg det menneskelige behovet for å bli anerkjent og sett. Hvis urfolksrettigheter, LHBTQ+, pressefrihet og klassekamp kun vises når det er awareness-month, hvem tjener da på synliggjøringen?

Når kongen i sin berømte tale beskriver oss mangfoldige nordmenn uten å nevne samer eller romfolk, vil jeg peke på at en ikke-handling også er en handling. Det er uverdig og utmattende å være nødt til å be om plass med spisse albuer.

Jeg tror at usynliggjøringen av samers rett til kulturutøvelse var en årsak til at staten tillot seg å tvangsslakte rein og sette opp vindmøller på Fosen. Stemmene fra de berørte siidaene var dysset ned og stilnet. Det var først da aktivistene og kunstnerne brukte sin ytringsfrihet i protest, at det kom frem i lyset. Jeg tror at usynliggjøring som maktovergrep kan føre til internalisert selvforakt eller selvsensur i sårbare kulturer. Vindmøllene og høyesterettsdommen mot Jovsset Ánte Sara står fortsatt, men når en ny clickbait er aktuell, blir de usynlige.

Hvis du var Fritt Ord, hva ville du gjort / rådet Fritt Ord til å gjøre mer av fremover?
Mine to gutter skal vokse opp i en heldigitalisert verden med både all kunnskap tilgjengelig og et livsfarlig klima med AI, deepfakes og desinformasjon. I dag kan vi bare forestille oss hvor lett det vil bli å trø feil. Da må vi som samfunn stå der med verktøy for kritisk tenkning, avkolonisert kunnskapsformidling og bredere perspektiver til å hjelpe hverandre med å balansere vår evne til å ta til oss informasjon. Vi må kunne analysere visuelle virkemidler, fremme mangfold og lytte til hverandre for å motvirke ytterligere polarisering og radikalisering.

Kanskje Fritt Ord kan skape flere arenaer hvor ulike former for ytringer fremmes, hvor det visuelle står i hovedfokus, slik Litteraturhuset i dag har det skrevne ord først?

Da vil døren være åpen for neste generasjons Britta Marakatt-Labba og Lill-Ann Chepstow-Lupsty, hvor fremtidens Shabana Rehman kan holde sine åpne armer rundt den neste Lars Vilks – et visuelt ytringshus hvor samfunnskritikk og satire skal være fremmet, støttet og, ikke minst, beskyttet.