Å være uenig på en god måte

Har det blitt vanskeligere å være uenig på en god måte? De siste par årene har verdens sammenvevde samtale blitt preget av økt polarisering og harde fronter. Tema som rasisme, innvandring, feminisme, LHBTQ+ og klima har alltid vært krevende, men når disse debattene utspiller seg gjennom sosiale mediers oppmerksomhetslogikk, fremheves korte og følelsesmessig sterke utspill.

I 2008 skrev jeg et kapittel med begrepet «uenighetsfellesskap» i tittelen. Ordet fenget; der traff jeg bedre enn jeg ante. Det ble snart brukt av andre akademikere, journalister og politikere. I 2014 utga jeg en bok om uenighetsfelleskap, særlig knyttet til skole. På den ene siden er det tydelig at ordet peker på noe som folk kjenner igjen. Men kanskje ordet er blitt overbrukt og har mistet litt av sin opprinnelige kraft?

Da jeg skrev boken, tenkte jeg at ville skrive for «vanlige» situasjoner og forsøke å si noe om det uspektakulære og ikke bare det ekstreme. Her slo nok min beskytta posisjon i livet som hvit, norsk akademikermann inn. For meg er jo hets, hat og krenkelser uvanlig, noe jeg leser om. Det kan hende jeg undervurderte sprengkraften i det jeg trodde var ytterkantene. Marginalisering, for eksempel sexisme og rasisme, er ikke et marginalt problem. Jeg burde sett det da, men det har i hvert fall blitt tydeligere nå, sju år etter.

I tillegg har representasjon blitt viktigere. Hvem som høres, får større vekt enn før, på godt og vondt. Er begrepet uenighetsfellesskap da fortsatt relevant? Nedenfor skal jeg presentere begrepet slik det var tenkt, trekke frem noen sterke sider ved begrepet uenighetsfellesskap som fortsatt bærer, og diskutere noen utfordringer som har blitt tydeligere de siste årene, og som kanskje setter begrepet på prøve.

Et nytt blikk på fellesskap

Ordet «uenighetsfellesskap» har en umiddelbar appell. De fleste tenker ikke på uenighet og fellesskap som noe som henger sammen. Samtidig gir det mening ved nærmere ettertanke. Mange av de viktigste fellesskapene vi tilhører, har plass til uenighet, det vet vi jo. Selv velfungerende familier krangler og finner sammen igjen. Trygge skoleklasser har plass til gode diskusjoner. Arbeidsplasser som klarer å fremme konstruktiv uenighet, skaper både medbestemmelse og får bedre resultater. Nasjonale demokratiske fellesskap preges av debatt og diskusjon. En definisjon av et uenighetsfellesskap er en gruppe mennesker med ulike meninger som sammen må løse et problem eller en utfordring.

Vi føler ikke fellesskap fordi vi er så enige nødvendigvis. Tvert imot: Jeg har meningsfeller i Sverige, New Zealand, Brasil, men det er et annet type fellesskap enn det jeg har med andre medborgere i Norge. Derimot rammer det norske demokratiske fellesskapet inn uenighetene som utgjør demokratiet. En ting er at gode fellesskap skaper gode forutsetninger for konstruktiv uenighet. Kanskje mer overraskende er det at god uenighet kan være med på å styrke fellesskap. Vi tenker ofte på fellesskap som tuftet på felles verdier, men det er ikke alltid tilfellet.

På det aller mest grunnleggende nivået er diskusjon og debatt også samhandling, og diskusjonspartnere inngår over tid i en relasjon. Man får noe felles. I en god diskusjon kan man lære mer om sine diskusjonspartnere. Da blir de mer menneskelige for oss. Hvis alle får være med og bidra i diskusjoner før en felles avgjørelse, kan det styrke følelsen av både tilhørighet til gruppen og lojalitet til avgjørelsen. Det er også forskning som tyder på at et større fellesskap som har mange kryssende akser for uenighet, står sterkere enn fellesskap der en veldig grunnleggende uenighet blir dominerende.

God uenighet kan være konstruktivt og kreativt. I en gruppe der enighet og harmoni blir vektlagt i for stor grad, er det en fare for at alles tanker i for stor grad får fungere på automatpilot. Å møte noen som er uenige, tvinger deg til å stanse opp, begrunne og reflektere over standpunkter som ble tatt for gitt. Denne økte refleksjonen som uenighet tvinger frem, kan skape nye, kreative ideer eller sørge for at eksisterende ideer blir bedre gjennomtenkt og begrunnet. God uenighet kan også utfordre fordommer. Vi bærer alle med oss fordommer mot andre mennesker. Hvis vi aldri blir konfrontert, hvis vi ikke støter på folk som sier «det er jeg uenig i», vil det bli vanskelig for oss å komme videre i den kontinuerlige prosessen det er å korrigere fordommer.

Utfordre tanken om at vi trenger å være enige i et fellesskap

Uenighetsfellesskapsbegrepet har en brodd mot tanken om at våre fellesskap er basert på at vi er enige. Når vi tenker på grupper som vi føler tilhørighet til, er det vanlig å se bakover i tid for å finne ting som er felles. Et viktig begrep i så måte er verdibegrepet. Det er blitt stadig vanligere å henvise til h2. norske verdier som noe som definerer det norske fellesskapet. Det blir ofte fremstilt som om «norske verdier» er noe som bare er der, og som definerte det norske folks essens på en mer eller mindre uforanderlig måte. Ikke minst blir begrepet ofte brukt for å ekskludere eller mistenkeliggjøre nordmenn med innvandrerbakgrunn eller annen minoritetsbakgrunn. Det betyr ikke at alt verdiprat er ekskluderende, eller at det er galt av politikere å forsøke å la Norge preges av verdier som velgerne stemmer frem. En test på om verdier blir presentert på en inkluderende eller ekskluderende måte, er om verdiene er plasser i fortid eller fremtid. Jeg tenker at «norske verdier» formulert som mål vi jobber sammen mot i fremtiden, kan være et inkluderende prosjekt. Mens «norske verdier» formulert som en slags kulturarvsbagasje man har med seg fra fortiden, som regel brukes for å ekskludere.

Verdien av uenighet

Uenighetsfellesskap minner oss også på at vi sjelden er helt enige, selv ikke med de vi identifiserer oss med, selv ikke med folk vi liker godt, selv ikke med oss selv. Faktisk, hvis en større gruppe fremstår som helt enig i en komplisert sak, er det garantert noen som holder kjeft. Dermed er det å legge til rette for ulike stemmer ikke å skape splid, men å få frem den uenigheten som allerede er der. Vi har alle levd ulike liv. Vi har ulik alder, ulike erfaringer, og vi har ulike posisjoner vis-a-vis viktige maktakser i samfunnet. Dette gjør at vi ser ulike ting i samfunnet, at vi har ulike interesser vi ønsker å fremme, og at vi har gode grunner til å være uenige. Dermed er konstruktiv uenighet en sannhetssøkende prosess, der vi alle får mer informasjon ved å lytte til andre erfaringer og begrunnelser. Dette er særlig viktig for folk som tilhører tradisjonelt privilegerte grupper, slik som meg. Ikke fordi jeg er spesielt ond eller slem, men fordi skyggesidene av ting jeg tar for gitt, er vanskelige for meg å få øye på. Jeg ser ikke hindringer og barrierer jeg sjelden møter. Jeg opplever sjelden sexisme, så jeg må lytte til andre for å lære hvordan det arter seg. Jeg opplever ikke rasisme på kroppen, så jeg må lære av de av oss som gjør det, for å forstå samfunnet jeg lever i. Ofte vil dette skje ved at noen er uenig med meg.

På grunn av medielogikken er det lettere å få innblikk i hvordan mektige folk tenker, enn hvordan marginaliserte folk tenker. Her er det en skjevhet i informasjonsinnhentingen for folk som meg: Marginaliserte folk vet mer om de privilegerte enn motsatt. Vi lever våre liv med en gjennomgående antakelse om at folk ser verden omtrent som vi selv gjør det. Den antakelsen er feil. For å forstå verden mer helhetlig, mer sannhetssøkende, mer objektivt, trenger vi hverandres stemmer, hverandres erfaringer og hverandres ståsteder. Vi trenger uenighet. Vi opplever verden likt nok til at vi kan kommunisere, men forskjellig nok til at vi må kommunisere. En god del av den kommunikasjonen springer ut av uenighet.

Hva skjer med fellesskapet når vi ikke er enige om fakta?

«Post-truth» ble kåret til årets ord i 2016 av Oxford English Dictionary. Uenighetsfellesskap settes på sterke prøver når det ikke er politiske eller moralske spørsmål vi er uenige om, men konkret virkelighetsbeskrivelse på faktanivå. I 2016 ble Donald Trump ble valgt til president i USA, og Storbritannia stemte for Brexit. Det var utfordrende å se hvordan løgn og usannhet fikk spille en så avgjørende rolle i de giftige valgkampene. Et resultat var en faglig justering i forholdet mellom aksepterte sannheter og kritiske perspektiver. Frem til da hadde jeg vært mest opptatt av at god og kritisk samfunnsdebatt setter tatt-for-gitte sannheter under lupen. Det mener jeg fortsatt, men jeg mener nå at god og kritisk samfunnsdebatt også innebærer å etablere sannheter som er solide nok til å være grunnlag for handlinger. Jeg er fortsatt opptatt av å drøfte, kritisere og nyansere, men jeg vil også understreke at en slik prosess også kan ende med overbevisningen om at noen ting vet vi faktisk. Mer presist tenker jeg at selv om absolutte sannheter unndrar seg vitenskapelig og menneskelig kunnskap, er det mye vi kan og vet på et godt nok grunnlag til at vår beste kunnskap bør være handlingsdrivende. Vaksiner og klima er to aktuelle eksempler i samtiden.

Debatter om ytringsfrihet kommer fort i vanskelige spor

Det er åpenbare koblinger mellom ytringsfrihet og uenighetsfellesskap. Ytringsfrihetsdebatter i dag har en tendens til å skjære seg fordi det er (minst) to forskjellige logikker ute og går. På den ene siden kan ytringsfrihet sees på som en «tynn» frihet der færrest mulig ytringer bør hindres. På den andre siden kan ytringsfrihet sees på som en «tykk» kultur der flest mulig folk føler at de kan bidra til den offentlige debatten. Her er det sentralt at alle ytringer kommer fra noen, og de er mennesker, og de er mennesker fra en unik posisjon i samfunnet. Noen er menn, noen er kvinner, noen kjenner seg ikke hjemme i et binært kjønnssystem. Noen er hvite, andre har mer melanin. Noen har mer penger enn andre.

Et uenighetsfellesskap forsøker å få frem informasjon og kunnskap som ligger gjemt for andre, forut for det som sies. Derfor er det særlig viktig å få frem stemmer som kan vise hvordan verden ser ut for de av oss som blir marginalisert og ofte forblir stille. Betyr dette at hvem som sier noe, er viktigere enn hva som blir sagt? Nei, men bred deltakelse vil som regel innebære at andre ting blir sagt. I et godt uenighetsfellesskap er det naturlig og enkelt for oss alle å bidra til en felles samtale. Også de av oss som er redde for å møte rasisme, sexisme og andre former for diskriminering og marginalisering. Her er det utfordringer som ikke er blitt løst når det gjelder uenighetsfelleskap. Noen ytringer kan være sårende, hatefulle og krenkende – og dermed utgjøre en barriere for at andre vil ytre seg. Hvem har vel lyst til å ta imot hets og hat i stedet for motargumenter? Når det som diskuteres, ikke er en abstrakt sak, men personers identitet, kan det være vanskelig å holde det personlige og det saklige fra hverandre. Det vil si: Det personlige er det saklige.

Du kan tenke deg at noen som ikke kjenner deg, diskuterer om du egentlig er helt menneskelig, men med høflig formulerte standpunkter og innestemme. Det er ikke et godt utgangspunkt for uenighetsfellesskap. De juridiske grensene for ytringsfriheten burde være ganske så vide. Men alle som er i en posisjon der de kan påvirke en større eller mindre debatt, burde også ta hensyn til hva som utgjør et godt uenighetsfellesskap. Da tenker jeg at mobbing, hets, hatprat og krenkelser er en trussel, og en trussel som rammer skjevt. De som allerede er marginalisert, er de som rammes hardest. Og det er disse stemmene som trengs i størst grad. Ikke fordi de iboende er mer verdt, men fordi de privilegertes verdensbilder er bedre kjent allerede.

I kontrast til renhetstanken

Til slutt står uenighetsfellesskapstanken i kontrast til renhetstanker. Både nasjonalistiske, liberale og progressive idealer står i fare for renhetstankegang. For vi er ikke særlig rene noen av oss. Vi er ikke engang enige med oss selv. Vi lærer, vi endrer oss, vi har prinsipper vi ikke alltid klarer å følge, vi har motstridende meninger, og vi har følelser og fornuft som av og til trekker i sammen retning, og av og til trekker hver sin vei. I et uenighetsfellesskap bør det være rom for folk som lærer, som endrer seg, som forandrer mening. Ja, det bør være et mål. Hvis fellesskapet bare er for de som allerede har helt rett, blir det fort ensomt.