Norsklæreren

Høsten 2020 og våren 2021 møttes seksten unge mennesker fra ulike deler av landet, med helt ulike perspektiver, erfaringer og identiteter, over flere helger for å diskutere unges ytringsfrihet i Norge i dag. Selv om vi var veldig uenige i mye, klarte vi å diskutere betente temaer på en god og respektfull måte. Vi ble ikke enige i alt, men både diskusjonene vi hadde, løsningene vi kom fram til, og uenigheten mellom oss ble lagt fram i en rapport som ble levert til Norsk Pen og Fritt Ord i april 2021 med tittelen «Hvordan står det til med ytringsfriheten til ungdom og unge voksne i Norge?».

For meg som leder ble det enda mer tydelig hvor viktig det er å få mulighet til å trene på å bruke stemmen sin innenfor trygge rammer. Jeg håper at elever over hele landet får mulighet til å diskutere mange av de spørsmålene som vi har løftet fram i vårt arbeid, og at de får oppleve at det er mulig å være riv ruskende uenige, men samtidig respektere hverandre. Det å være uenige på en god måte er en muskel som vi må trene regelmessig. Dette krever innsats både fra de unge selv og fra de voksne som utdanner og former oss. I vår rapport presenterer vi derfor noen utfordringer vi opplever at unge står overfor når de vil ytre seg i det offentlige ordskiftet, samt noen tiltak for hvordan lærere kan bidra til å gjøre det litt enklere for dem.

Unge kvier seg for å delta i det offentlige ordskiftet

For mange unge oppleves dagens debattklima som polariserende og avskrekkende, og det er ikke alltid rom for å se ulike opplevelser og ytringer fra et annet perspektiv enn sitt eget. Tall fra Medietilsynet fra 2019 viser at 76 % av de unge aldri har deltatt i debatter om politikk og samfunnsspørsmål i mediene. En undersøkelse som Opinion har gjort for Stortinget, viser at over halvparten av de mellom femten og tjue år av og til eller ofte sier noe annet enn det de mener, fordi de er redde for kommentarene de kan få. Samme undersøkelse viser at 44 % av ungdommer i Norge har opplevd å få negative reaksjoner eller kommentarer når de deler sine meninger. En tredjedel har opplevd at alder blir brukt mot dem. Det å være ung blir dermed i seg selv en barriere for å bruke stemmen sin. Selv ungdom som ikke har opplevd hets direkte, kan bli skremt av hatet andre opplever.

I rapporten som Ungdommens Ytringsfrihetsråd leverte i vår, peker vi på flere barrierer som kan hindre unge fra å tørre å bruke stemmen sin, eller som kan føre til at unge trekker seg fra offentligheten.

For det første kan det å bruke stemmen sin i offentligheten oppleves som nytt og fremmed for mange ungdommer og unge voksne som ikke er vant til å gjøre det. Det snakkes mye om at unge skal bruke stemmen sin og engasjere seg, men vi må spørre oss: Vet de hvordan de kan gjøre det? Vi opplever at elever lærer hva ytringsfrihet betyr i teorien, men at de ikke nødvendigvis er like klar over hva det betyr i praksis, eller hvordan de benytter seg av ytringsfriheten sin.

For det andre kan unge ha et vanskelig utgangspunkt fordi mange kun representerer seg selv i offentligheten og ofte mangler et støttenettverk i form av en organisasjon eller en arbeidsplass. I mange tilfeller skriver eller snakker unge om saker som angår dem personlig, og som de har kjent på kroppen. Stygge reaksjoner blir dermed ekstra personlige, og hvis man ikke har noen som kan hjelpe en med å håndtere dem, kan kostnaden av å ytre seg bli for stor.

Sist, men ikke minst erfarer rådets medlemmer at unge kan være usikre på om de har kunnskapen eller erfaringen som kreves for å delta i det offentlige ordskiftet. Vi ser også tydelig at det er store forskjeller blant unge som ønsker å ytre seg, når det gjelder hvilken kunnskap og hvilke verktøy de har. Dette skaper ulikhet, både når det gjelder hvem som faktisk ytrer seg, og hvem som blir tatt på alvor når de gjør det. Her spiller skolen – og lærerne – en viktig rolle!

Hva kan lærerne gjøre?

Så hva kan lærerne gjøre for at flere unge skal tørre å bruke stemmen sin? Først og fremst mener vi at lærere bør bidra til å fjerne terskelen for å ytre seg i plenum i klasserommet. Dette kan blant annet gjøres ved at diskusjoner, samtaler og debatter i større grad brukes som en av flere metoder for å lære pensum. For mange unge er klasserommet det første stedet hvor noen spør dem om hva de mener, og utfordrer dem på deres tanker og argumenter. Ved å bruke stemmen sin, høre seg selv, mene noe høyt i klasserommet, og teste argumentene sine i trygge rammer, vil elevene bli mer rustet til å gjøre dette ute i storsamfunnet også.

For det andre mener vi at klasserommet skal oppleves som et trygt rom for uenighetsfellesskap. Med dette mener vi at lærere må formidle at det er greit å være uenige. Vi mener at lærere må være bevisste på å anerkjenne de meningene som er kontroversielle, og som kanskje strider mot egne meninger. De har et ansvar for at elever som ytrer upopulære meninger, blir inkludert og ivaretatt i klassemiljøet, men de skal hele tiden rettlede i søken etter sannhet. Fremfor å legge lokk på samtalen når den blir betent, bør lærere møte eventuell uenighet eller ubehagelige utsagn med oppfølgingsspørsmål som bidrar til refleksjon. På denne måten blir elevene oppfordret til å reflektere kritisk rundt sensitive temaer og til å være bevisst på etiske dimensjoner og å ha empati for andre.

For det tredje mener vi at det generelt trengs en mer grundig opplæring i både å skrive debattinnlegg og å få innsikt i hvordan det å skrive om noe man brenner for og få disse tekstene på trykk, kan bidra til å skape endringer i samfunnet. Vi tror at mange unge ikke vet at de kan ytre seg på disse arenaene, og kanskje i mindre grad vet hvordan de gjør det. Dette kan skape ulikhet og på sikt føre til at de som har knekt denne koden, får delta i det offentlige ordskiftet, mens andre opplever at de ikke når fram til mediene eller andre plattformer.

Samtidig mener vi at det er viktig å eksponere elevene for ulike måter å uttrykke seg på. Det er ikke alle som vil skrive en kronikk eller delta i en debatt, men de aller fleste har et engasjement eller noe de brenner for, og kanskje en uttrykksmåte som de føler seg komfortable med. Kanskje er det gjennom billedkunst, dans, rapp, animasjon eller en helt annen uttrykksmåte? Mulighetene er mange, og lærere kan bidra til å få elevene på det sporet som passer dem.

Noen tips til elevene

Samtidig som lærerne kan bidra med mye, mener vi at det er en del grep som elevene kan gjøre selv. I rapporten har vi samlet seks tips til elevene, både de som allerede bruker stemmen sin, og de som fortsatt ikke har tatt steget, som vi håper at lærere over hele landet vil bringe videre.

1. I en diskusjon/dialog bør man alltid prøve å forstå hva meningsmotstanderen mener. Ikke baser din kritikk på noe du antar at vedkommende mener.
2. Diskuter sak, ikke person.
3. Undersøk om det finnes organisasjoner eller grupper som er interessert i det samme som deg. Står man sammen, blir terskelen lavere for å engasjere seg.
4. Det er mange måter å bruke stemmen sin på! Det enkleste er å snakke med familie og venner om det man er engasjert i. Så kan man etter hvert organisere seg, lage kampanjer, lage kunst, bruke sosiale medier, skrive kronikk og så videre. Ikke alle saker trenger å være store for å være viktige. Alle har unike erfaringer som samfunnet kan ha nytte av, men det kan man ikke vite før man har delt dem med andre.
5. Tenk: Hva kan jeg bidra med i denne saken? Vil diskusjonen bli bedre med mine synspunkter? Burde jeg lytte til andre og lære mer av andre før jeg tar et standpunkt? Hvordan kan jeg uttrykke meg slik at andre kommer til å forstå hva jeg mener?
6. Bruk tid på å finne kilder og faktasjekke egne påstander. Tenk på potensielle motreaksjoner og gode argumenter mot disse. Da er du bedre rustet dersom en debatt skulle oppstå.