– Jeg vil si det så sterkt som at vi sviktet. Men vi er på et bedre sted i dag, fordi vi har erkjent og lært.

Det sa sjefredaktør i VG, Gard Steiro, da Norsk Presseforbund og Stiftelsen Fritt Ord tirsdag la frem en omfattende rapport om mediedekningen av Baneheia-saken gjennom to tiår.

RAPPORT BANEHEIA-SAKEN

Rapporten består av tre hovedkapitler:
• Kvantitativ innholdsanalyse av 3000 oppslag i åtte medier
• Undersøkelse blant aktuelle medier om dekning, kildebruk og redaksjoners vurderinger
• Forskeranalyse av mediedekningen.

Har lært av feilene
VG har laget dokumentar om sine feil, som de bruker i opplæring internt, og utviklet en egen VGs krimplakat. Sjefredaktør Eivind Ljøstad i Fædrelandsvennen vedgikk at avisen burde ha satt ned en gravegruppe på Baneheia-saken, og nyhetsredaktør Karianne Solbrække i TV 2 vedgikk at «vi så det ikke».
– Vi var jo sikre på at dette var riktig, sa Solbrække på seminaret om rapporten.
Redaktørene ga uttrykk for at selvkritisk ransakelse vill gi et grunnlag for å gå videre, og at rapporten om Baneheia-dekningen vil være en av mange måter å lære av saken på.

Bjørn Olav Jahrs bok vendepunkt
Hanna Elvira Osnes Dal, senior medieanalytiker i Retriever, la frem innholdsanalysen av tre ulike faser av Baneheia-dekningen. I første fase var politiet hovedkilde og dekningen enorm.
– Bildet av Kristiansen som skyldig ble underbygges av karakteristikker i pressen av ham, som blant annet «blid og aggressiv», «nabolagets skrekk» og «virket truende på folk», sa Osnes Dal.

I fase to er Kristiansens forsvarer hovedkilde og mediedekningen sparsom. Tredje fase tre starter da forfatter og journalist Bjørn Olav Jahr publiserer boken «To historier – en sannhet» i 2017. Likevel er det få medier som ser kritisk på saken før i 2021. Bjørn Olav Jahr sa på seminaret at rapporten var solid og et godt utgangspunkt for å diskutere videre.

Fakta må trumfe følelser – og tunnelsyn
Arne Jensen i Redaktørforeningen har ledet arbeidet med å hente ut læringspunkter.
– Politiets strategier fikk prege dekningen i starten, og det ble tidlig etablert en sannhet om at Viggo Kristiansen var skyldig. Det bidro til at sentrale bevis ikke ble gransket. Hensynet til pårørende veide tungt, sa han. Men som Bjørn Olav Jahr sa i sin tale da han fikk Fritt Ords honnør, må fakta alltid trumfe følelser.

Læringspunkter

Rapporten har åtte læringspunkter:

• 1: Vær på vakt mot forutinntatthet og tunnelsyn. Unngå bekreftelsesfeller.
• 2: En rettskraftig dom er ikke nødvendigvis riktig.
• 3: Vær særlig på vakt i saker som gjelder a) svært alvorlige forbrytelser, b) hvor siktede/tiltalte hevder sin uskyld, og c) bevisene ikke er krystallklare.
• 4: Vær kritisk til alle kilder, ikke minst politi og påtalemyndighet.
• 5: Ikke la manglende deltagelse fra politi og påtalemyndighet hindre kritisk søkelys på etterforsking eller rettskraftig dom.
• 6: Hensynet til pårørende må ikke veie tyngre enn å belyse fakta. Det kan kreve fokus på detaljer, selv om de er grusomme, for å opplyse saken og unngå justisfeil.
• 7: Vær forsiktig med å portrettere siktede/tiltalte på bakgrunn av vitneutsagn.
• 8: Vær nysgjerrig og lytt til motstemmene. Utstyr alle større saker med en «kald hjerne» som kan opptre som «djevelens advokat», som stiller de kritiske spørsmålene.

Motstemmene er helter
Kjersti Thorbjørnsrud, forsker ved Institutt for samfunnsforskning, sa at rapporten viser hvordan pressen i denne saken har beveget seg i synk med rettsvesen og politi – selv da nye bevis som kunne frikjent Kristiansen, som det såkalte «mobilbeviset», dukket opp i rettssaken.
– Pressen laget et opinionsklima som gjorde det vanskelig å stille spørsmål. «Heltene» i denne analysen er derfor motstemmene: de få journalistene som gikk mot strømmen underveis og en liten gruppe frivillige som kontaktet journalister og skrev gjenopptakelsesbegjæringer, og som ikke ble hørt og sett av pressen før i 2021, sa hun.
Likevel advarte hun mot å la denne saken føre til nye blindsoner andre veien, og ba journalister ta hensyn til pårørende til ofre når de «kaster seg på true crime-bølgen» og parallell-etterforsker saker.

Hva kan gjøres
Det var relativ enighet blant redaksjonene om at ingen av dem kunne skylde sine feil på mangel på ressurser, ei heller på rollen til de pårørende. Forslagene til forbedringer var mange. Kenneth Fossheim, journalist i TV 2, mente mediene i flere tilfeller burde lage flere nyhetssaker om tvilen rundt tekniske spor.
– Alt trenger ikke være en bok eller en dokumentar, sa han.

Nyhetsredaktør Tora Bakke Håndlykken i VG sa at mediene må utfordre alle sannheter – også de sannheter man etablerer internt.
– Jeg var selv krimjournalist da de første begjæringene om gjenopptakelse kom. Det stod ikke på innsalgene (fra motstemmene), sa hun, men jeg var ikke interessert i å lytte. Det er det vi må lære oss, sa hun.
Men Både Solbrække, Håndlykken og sjefredaktør Einar Tho i Haugesunds Avis vedgikk at hensynet til pårørende vil gjøre det vanskelig, også i fremtiden.
– Det blir ikke lett. Man kommer fortsatt til å vegre seg for å stikke fingeren inn i såret til folk som har hatt det veldig vondt, sa Tho.

Mer innsyn i domstolene
Ljøstad i Fædrelandsvennen mente ideen om å peke ut noen til være djevelens advokat var fruktbar. Solbrække tok til orde for å være mer kritisk, selv med domstolenes avgjørelser.
– Det er ingen unnskyldning for en kollektiv meltdown i Baneheia-saken, men noe vi må se på er den den voldsomme respekten for rettskraftige dommer. Domstolene er pressens siste hellige ku; vi har problemer med å utfordre spesielt rettskraftige dommer, sa hun.

Meld deg på her, hvis du ønsker gratis nyhetsbrev med nyheter og invitasjoner fra Fritt Ord.